– Frustrasjonen rundt regelverket kan skade rørbransjen

Ørjan Sjåmo jobber som utleid prosjekt- og byggeleder i mange spennende prosjekter for flere byggherrer på Østlandet. 

Han mener den økende debatten rundt sanitæranlegg i TEK17, vannskadesikkerhet og nye rørsystemer er preget av frustrasjon og for lite av faglig samarbeid. Nå etterlyser han sterkere lederskap fra Rørentreprenørene Norge, tettere dialog med rørleggerbedrifter, rådgivere, forsikringsbransjen og ikke minst med SINTEF og Direktoratet for byggkvalitet.

– Vi har et regelverk i dag, og da må vi forholde oss til det. Hvis man ønsker endringer, må rørbransjen samle seg og jobbe systematisk mot myndighetene.  Det er sånn systemet fungerer, og kanskje ender man opp med regelverket er bra nok for alt man vet. Men det er viktig å ta ballen nå, bransjen trenger handling, sier han.

Sjåmo reagerer på at mange av de sterkeste utspillene stadig kommer fra produsent og leverandørsiden.

– En produsent eller leverandør har jo ikke ansvaret i en byggesak. Det er det de utførende som har. Likevel er det ofte leverandørene som snakker høyest om hvor vanskelig regelverket er. Det kan selvsagt komme av at de er tett på kundene og hører frustrasjonen. Et annet moment kan være fordi regelverket har stengt de ute, påpeker Sjåmo.

- Det kan alltid være behov for forenklinger i regelverket av flere hensyn, i forhold til tidsbruk i installasjonen, og ikke minst den kostnadsmessige siden, men det må ikke gå på bekostning av vannskadesikkerhet, sier han.                                                                                           

Sjåmo peker på at rørleggerbedriftene i praksis sitter med den økonomiske og juridiske risikoen dersom noe går galt. Hans råd er at man må utføre jobben i henhold til regelverket, og stole på seg selv, og ikke alltid høre for mye på leverandørene

– Hvis det oppstår en vannskade til flere hundre millioner kroner, er forsikringsselskapene knallharde, og bruker regelverket og dokumentasjon som underlag for både utbetalinger og regresskrav. Da hjelper det ikke å argumentere med at man mente løsningen var god nok, sier Sjåmo. Det er for øvrig synd at de rettsavgjørelser som er tatt de senere år etter vannskader er unntatt offentligheten.

Ifølge Sjåmo er det mange dyktige aktører i rørbransjen som jobber seriøst og leverer i henhold til TEK17. Samtidig opplever han at kunnskapen om regelverket varierer – både blant prosjekterende, utførende og leverandører.

– Det finnes fortsatt folk som rett og slett ikke kan regelverket om godt nok. Det gjelder både blant rådgivere og rørleggere. Selve regelverket er ikke så komplekst,  men det gir likevel diskusjoner og ulike tolkinger i prosjektene. Vi i OPAK synes også situasjonen kan være utfordrende, men vi må forholde oss til regelverket som gjelder i Norge. Vårt oppdrag i byggesakene er å ivareta at kunden får et anlegg som tilfredsstiller TEK, tekniske bestemmelser og kontrakt.

- For å få til eventuelle endringer må bransjen stå samlet og jobbe konstruktivt med forbedringer, sier han.

Han mener Rørentreprenørene Norge burde hatt en tydeligere rolle.

– Jeg synes de har vært for anonyme. Skal man få til endringer, noe det virker som bransjen ønsker og krever, må de ta ansvar for å koordinere bransjen og jobbe raskere og hardere opp mot myndigheter og fagmiljøer, sier han.

- Men for alt jeg vet jobber de med disse tingene. Men det har beviselig ikke ført til de store endringene de siste årene, påpeker Sjåmo.

Debatten om lekkasjesikring og innbyggingssisterner trekkes fram som et eksempel på et område hvor regelverket har blitt svært omfattende.

Sjåmo viser blant annet til vannskadene på Siloen i Oslo, som ble et vendepunkt for kravene til innbygningssisterner og lekkasjesikring. Da kom det krav om isolasjon på sisterner for å unngå kondens skader. 

– Derfra startet mye av innstrammingene vi ser i dag. Isolasjon var smart men på enkelte områder har kanskje regelverket gått for langt, og blitt for omfattende. Men som byggeledere må vi forholde oss til kravene slik de er i dag, sier han.

Han understreker at mange av bestemmelsene i TEK17 er både fornuftige og nødvendige. Mange av aktørene monterer skikkelig gode anlegg og det er færre diskusjoner på byggeplass.

– Enkelt sagt er kravet om at vanninstallasjoner ikke skal føre til skade på bygningen veldig klokt. Problemet er at debatten har blitt for polarisert slik at hele bransjen framstår som frustrert og negativ. Men jeg kan bekrefte at det ikke er helt slik, sier han. 

Sjåmo mener den harde retorikken rundt «umulige regler» og «Texas-tilstander» kan skade rørbransjens omdømme.

– Når folk snakker om at «alt er håpløst» og «regelverket ødelegger bransjen», så påvirker det hvordan andre ser på rørfaget. Det gagner ingen, sier han.

Han peker samtidig på at rørleggere generelt er svært opptatt av kvalitet og lekkasjesikkerhet.

– Jeg har ennå til gode å møte en rørleggermester som ikke er opptatt av lekkasjer, og godt håndverk. Mange vil ikke ta i bruk nye systemer, eller produkter før de er trygge på at de fungerer. Det er bra for kvaliteten, sier han.

Sjåmo peker også på utfordringer knyttet til kompetanse, innleie og stadig flere rørsystemer i markedet.

– Før hadde vi grundig produktopplæring og montasjesertifikater når nye systemer kom. Nå finnes det utrolig mange løsninger, og det er ikke sikkert alle som monterer dem på byggeplassen har samme forståelse eller stolthet for faget, sier han.

Han understreker at dette ikke handler om nasjonalitet, men om kultur og ansvarsfølelse. I enkelte situasjoner må man også leie inn/ låne folk. Følg i så fall ekstra godt opp disse slik at kvalitets systemet til bedriften følges.

– Tidligere sov rørleggerbasene dårlig hvis det oppstod lekkasjer. Den stoltheten og ansvarsfølelsen må vi klare å bevare i bransjen, sier han.

Til slutt stiller han spørsmålet tilbake til leverandørene, om noe mange i bransjen kanskje tenker, men få sier høyt:

– Trenger vi egentlig ti forskjellige rør-i-rør-systemer, og er alle tilgjengelige systemer trygge nok for lekkasjesikkerhet?