Av Ole Larmerud – tidligere teknisk direktør i Rørentreprenørene Norge. Etter å ha jobbet aktivt med forskriftsendringer, først med BE og deretter med DiBK, helt fra 1982 til 2017, må jeg berømme Lars-Erik Fiskum sin uttalelse etter Nordisk Vannskadeseminar i år. Direktoratet må tåle kritiske bemerkninger for sitt «samarbeid» med rørleggerbransjen. Les: Har bedt om møte med SINTEF Community Avdelingsdirektøren i DiBK som hevder at dialogen med byggenæringen er god, har rett i det. Alle møtene jeg hadde gleden av å være med på var hyggelige. Det er bare ett viktig poeng hun glemmer, god dialog og koselige møter betyr ikke at gode innspill blir tatt hensyn til. Flere eksempler bevitner dette gjennom alle forslagene som er blitt sendt i årenes løp og hvor få som er blitt realisert. Jeg skal kun trekke frem et par eksempler. En stor omvelting skjedde i 1997. Håndverksloven forsvant og en endret Plan- og bygningslov så dagens lys. Rørleggerbransjen hadde mange innspill til de endrede reglene, spesielt til TEK/REN 1997, GOF (Godkjenningsforskriften) og SAK (Saksforskriften). Etter mange møter og ryddige debatter, oppnådde bransjen å bli hørt og uttalelsene ble tatt hensyn til. Men dessverre varte det ikke så lenge før endringer ble gjort til tross for sterke motargumenter fra NRL som foreningen het den gang. Det verste var endring av kompetansekrav i GOF. NRL hadde så vidt fått gjennomslag for at minstekravet for utførelse skulle være mesterkompetanse, som i håndverksloven, før kravet ble endret til svenneprøve. Etter utallige senere oppfordringer, møter og debatter helt opp til dagens forskrift, har Rørentreprenørene Norge ikke fått gehør for sine innspill for endring av kompetansekrav og dermed høyere kvalitet på utførelsen. Et annet eksempel kan trekkes fram fra nær fortid. Under utforming av TEK17 var bransjen engasjert i flere interne og eksterne møter for å forbedre den. Et godt dokumentert forslag ble sendt 10.2.2017. I tillegg til flere konkrete tekniske endringer, ble det foreslått å endre språk, rense vekk uklarheter og droppe veiledningen som mange oppfatter som en villedning. Alle møtene med direktoratet var hyggelige og som regel forlot vi hverandre i god tro, foreslåtte endringer skulle direktorat ta hensyn til. Men juristene i DiBK ville ha det annerledes. Bransjens innspill havnet i søppeldunken, nok en gang. Som Fiskum sier, byråkratene i DiBK mangler fagkompetanse og praktisk erfaring. Juristene må snart innse at de må støtte seg på uttalelser og ta hensyn til erfarne fagfolk som hver dag må jobbe etter et lovverk de ikke forstår og som stikker kjepper i hjulene for nytenking og innovasjon