Nå etterlyser han en mer realistisk forståelse av risiko, og endringer i hvordan kontrakter utformes. Nå må kontraktene ta igjen virkeligheten, og at produsentleddet innen VA og VVS allerede har tilpasset seg et mer uforutsigbart marked. Det er på tide at kontraktsmodellene gjør det samme. Når råvarer, energi og logistikk svinger kontinuerlig, er det produsentleddet som må håndtere dette i sanntid, påpeker han.

- Vi oppfordrer derfor entreprenører, byggherrer og offentlige innkjøpere til å ta grep, ikke bare for leverandørenes skyld, men for å sikre velfungerende prosjekter og en bærekraftig bransje i årene som kommer. Det må til, skal man klare å håndtere fremtidens bygg. Kostnadsbildet er veldig avhengig utenlandske produsenter, og til hvilken pris de klarer å produsere sine produkter ut fra råvarepriser generelt. Jeg er helt enig i at det er et tak et eller annet sted, på tålegrensen for hva som er mulig. Men vi må se på andre faktorer rundt forskrifter, regelverk, og annet som kan bidra til å få enklere installasjoner i både anlegg og bygg.

– Hva er det som driver disse kostnadsendringene?
– Det er flere forhold som virker samtidig. Råvarer som stål og plast prises i globale markeder med daglige svingninger. Energikostnadene varierer kraftig. Valutakurser påvirker både innsatsfaktorer og ferdigvarer, og logistikk påvirkes av geopolitikk og kapasitet. Alt dette gjør at kostnadsbildet endrer seg mye raskere enn før.

– Hvordan harmonerer dette med dagens kontraktspraksis?
– Det gjør det egentlig ikke. Likevel forventes det at prisene skal ligge fast over lange perioder. Reguleringene er ofte både begrensede og forsinkede, og risikoen for raske kostnadsøkninger er i liten grad tatt høyde for. Det skaper en ubalanse hvor noen må ta regningen – og i dag er det i stor grad produsentleddet og resten av verdikjeden.

– Hva slags konsekvenser ser dere av dette?
– Vi ser flere tydelige effekter allerede. Produsenter må prise inn økt risiko, noe som gir høyere tilbud. Prisene får kortere gyldighet, og det tas flere forbehold. Samtidig blir viljen til å inngå langsiktige avtaler uten reguleringsmekanismer mindre. Dette skaper økt usikkerhet i hele verdikjeden – og kan på sikt gå utover både innovasjon og leveringssikkerhet.

– Du kaller dette et strukturelt problem. Hva ligger i det?
– Dagens kontraktsregimer er i stor grad utviklet for en annen tid – med stabile råvarepriser, forutsigbare energikostnader og lav geopolitisk risiko. Den virkeligheten finnes ikke lenger. Likevel fortsetter vi å bruke kontraktsmodeller som om den gjør det.

– Hva mener dere må endres?
– Hovedbudskapet vårt er enkelt: Risiko må håndteres der den oppstår – og fordeles gjennom hele kontraktskjeden. Det betyr at byggherrer og offentlige innkjøpere må ta en mer aktiv rolle.

– Hva konkret bør på plass?
– Vi peker på flere tiltak:

  • Dynamiske prisreguleringsmekanismer som følger dokumenterbare endringer i kostnader 
  • Hyppigere regulering – kvartalsvis bør være et minimum 
  • Reell bruk av materialindekser i kontrakter 
  • Aksept for nødvendige forbehold i tilbud 
  • Bedre forståelse av hvordan kostnader faktisk oppstår i verdikjeden 

– Hva vil bransjen oppnå med en slik tilnærming?
– En mer realistisk modell gir bedre prosjekter. Du får mer presise og konkurransedyktige tilbud, flere aktører som deltar i konkurranser, færre konflikter og bedre leveringssikkerhet. Det er en gevinst for alle parter.

– Og hvis ingenting endres?
– Da vil vi se det motsatte: høyere priser på grunn av risikopåslag, færre tilbydere, mer uforutsigbare leveranser og økt konfliktnivå. Det er ikke en utvikling noen er tjent med.

– Hva er deres oppfordring til byggherrer og innkjøpere nå?
– Kontraktene må ta igjen virkeligheten. Produsentleddet har allerede tilpasset seg et mer uforutsigbart marked. Nå er det på tide at resten av bransjen gjør det samme – for å sikre en bærekraftig og velfungerende sektor i årene som kommer.