Forskriften som regulerer de fluorholdige gassene baserer seg på EUs f-gassforordning. Målet er å redusere utslippene av fluorholdige gasser. Forordningen setter blant annet krav til håndtering av kuldemedium med f-gasser for å hindre lekkasjer, og bidra til overgang til mer miljøvennlige løsninger på sikt.

De fluorholdige gassene (f-gasser) hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksaflourid (SF6) ble tatt i bruk på midten av 1990-tallet som erstatning for ozonnedbrytende stoffer.

Norge har hatt relativt store prosessutslipp av perfluorkarboner (PFK-gasser) fra produksjon av aluminium. I 1990 utgjorde dette over 7 prosent av de totale utslippene. Forbedringer i teknologi og driftsrutiner gjør at utslippene har blitt kraftig redusert siden da. Nå utgjør utslippene drøye 180 000 tonn CO2-ekvivalenter, eller 0,3 prosent av de totale klimagassutslippene. 

Fluorholdige gasser brukes for eksempel som kjølemedier, som isolatorer i høyspentutstyr, som brannslukningsmidler og til produksjon av isolasjonsskum.

De fleste av disse gassene har sterk drivhuseffekt og noen har også svært lang levetid i atmosfæren.

Gassene finnes ikke naturlig i atmosfæren, men framstilles industrielt eller dannes i industriprosesser.

HFK-gasser er en gruppe fluorforbindelser som blant annet brukes som kuldemedium i kjøle- og fryseanlegg, varmepumper og luftkondisjoneringsanlegg for bygninger og kjøretøy.

I 1990 var utslippene nærmest ubetydelige, men fra midten av 1990-årene økte bruken av HFK som erstatning for ozon-nedbrytende gasser som KFK, haloner og HKFK.

Utslippene av HFK har økt mye, og utgjorde over 2 prosent av de totale klimagassutslippene i 2013. Veksten har blitt dempet som en følge av at det ble innført en avgift på produksjon og import av HFK i 2003. EUs forordning på feltet forventes også å ha påvirket utslippsutviklingen positivt.

Utslippene forventes fortsatt å øke noe på kort sikt, men på litt lengre sikt er det ventet at nye reguleringer vil gi stagnasjon og nedgang.

EU har utarbeidet en ny brosjyre som er beregnet for operatører av stasjonære kuldeanlegg, klimaanlegg og varmepumper der F-gasser benyttes som kuldemedium. Kulde- og klimaanlegg i transportmidler dekkes ikke.

Formålet med dette nye dokumentet som er utarbeidet er å gi informasjon og veiledning om de relevante bestemmelsene i forordning (EF) nr. 842/2006 og tilhørende underforordninger, og det er ikke av bindende karakter. Separate publikasjoner er tilgjengelige for operatører av annet utstyr samt for relevant teknisk personell og bedrifter som også omfattes av forordningen. Krav som er en følge av F-gassforordningen for produsenter,  importører og eksportører av F-gasser, samt for produsenter og importører av visse produkter og utstyr som inneholder F-gasser, er oppsummert i en egen folder.

Hent denne nye brosjyren som er utarbeidet av EU-kommisjonen og oversatt til norsk av Miljødirektoratet.  

[bildec]2015/08/0e49627c3u[/bildec]
Bakgrunnen for forskriften:
I henhold til Kyotoavtalen har Den europeiske union forpliktet seg til å  redusere sine klimagassutslipp i perioden 2008-2012 med 8 prosent sammenlignet med basisåret 1990. Kyotoavtalen omfatter de viktigste klimagassene: karbondioksid (CO2), metan (CH4), lystgass (N2O) og tre grupper av fluorholdige klimagasser, de såkalte F-gassene: hydrofluorkarboner (HFKer), perfluorkarboner (PFKer) og svovelheksafluorid (SF6).
 
For å redusere utslippene av disse F-gassene og oppfylle EUs mål og forpliktelser om klimaendringer i henhold til Kyotoavtalen, vedtok Europaparlamentet og Rådet den17. mai 2006 forordning (EF) nr. 842/2006 om visse fluorholdige klimagasser
(F-gassforordningen). Denne forordningen, som gjelder fra 4. juli 20071, fastsetter bestemte krav for de forskjellige fasene i F-gassenes livssyklus, fra produksjon til kondemnering. En rekke aktører i F-gassenes  ulike livssyklusfaser berøres dermed av denne forordningen, blant annet produsenter,  importører og eksportører av F-gasser, produsenter og importører av visse produkter og utstyr som inneholder F-gasser, samt operatører av utstyret / anleggseiere.
 
Forordningen er supplert av 10 underforordninger (gjennomføringsrettsakter) som definerer tekniske aspekter ved visse bestemmelser i forordningen (se Vedlegg I).