Legionellose er en infeksjonssykdom som forårsakes av legionellabakterien. Kjente risikofaktorer for utvikling av sykdom er høy alder, røyking, alkoholisme, kronisk lungesykdom, alvorlig underliggende sykdom og immunsvikt. Det finnes flere arter, underarter og serogrupper av legionellabakterien, beskriver Folkehelseinstituttets nye rapport Mat- og vannbårne infeksjoner 2013.

Den viktigste er Legionella pneumophila som kan deles inn i 19 serogrupper, hvorav serogruppe 1, serogruppe 4 og 6 er de mest vanlige som årsak til utbrudd av legionellose. Andre arter er ofte gitt navn etter stedet de ble funnet, f.eks. L. longbeachae og L. parisiensis.

Legionellose kan manifestere seg som to ulike sykdomsbilder: Legionærsykdom som kan gi alvorlig pneumoni med høy dødelighet og Pontiacfeber som gir et mildt sykdomsbilde uten pneumoni og som vanligvis ikke trenger behandling. De samme bakterieartene kan forårsake både legionærsykdom og pontiacfeber, kan vi lese i rapporten.

Legionellabakterier  er vanlig forekommende i naturen og finnes i overflatevann og i jordsmonn, men konsentrasjonen er gjennomgående lav. Legionellabakterier  vokser best i biofilm sammen med andre organismer som finnes i vannsystemene (amøber, alger og andre bakterier).  De formerer seg intracellulært i disse og kan så frigis.

Innretninger som gir betingelser for oppvekst av Legionella og som sprer aerosol (små vanndråper) til omgivelsene, innebærer risiko for legionellasmitte. De viktigste smittekildene er kjøletårn, dusjanlegg og boblebad, men også andre kilder som avgir aerosoler (for eksempel luftskrubbere, sprinkleranlegg, innendørs fontener, høytrykksspylere og befuktningsanlegg) kan spre bakterier, står det i rapporten.

Folkehelseinstututtet påpeker at bakterien overføres ved å puste inn aerosoler fra slike anlegg. Vanligvis er høy smittedose nødvendig for å gi sykdom, men ved nedsatt immunforsvar kan smittedosen være lav. Smitter ikke fra person til person.

Diagnostikk gjøres ved antigenpåvisning i urinprøve og/eller agenspåvisning ved dyrkning fra ekspektorat, transtrachealaspirat eller bronkoalveolarskylling. Agens bør alltid dyrkes ved mistenkt utbrudd for å kunne sammenlikne isolater fra pasienter og miljøprøver.

Legionellose var tidligere en forholdsvis sjeldent diagnostisert sykdom i Norge der de fleste ble smittet i utlandet i forbindelse med opphold på hoteller og andre overnattingssteder.  De siste årene har det vært økt oppmerksomhet om sykdommen, og antall meldte innenlandssmittede  tilfeller har økt. De fleste tilfellene er sporadiske uten tilknytning til overnattingssteder  og den mest sannsynlige smittekilden er dusjer i hjemmene.

Det er antagelig en betydelig underdiagnostisering  av legionellose i Norge. Det er rapportert enkelttilfeller av legionellose i norske helseinstitusjoner. I en undersøkelse utført av Folkehelseinstituttet  i 2006/2007 i Sarpsborg, Fredrikstad og Oslo ble det funnet antistoffer mot legionellabakterier hos to prosent av blodgivere.

Meldte tilfeller i 2013

I 2013 ble det meldt 40 tilfeller av legionellasmitte i forhold til 25 tilfeller i 2012. Vanligvis ligger antallet smittede på mellom 30 og 50 tilfeller pr år. Det var flest pasienter i aldersgruppen 60 og 69 år, se tabellen under.

60 prosent av tilfellene ble smittet i utlandet, 35 prosent ble smittet i Norge og for to tilfeller var smittested ikke oppgitt.

39 pasienter var innlagt på sykehus og det ble meldt om fire dødsfall.

88 prosent av pasientene fikk påvist Legionella pneumophila, og av disse var 77 prosent Legionella pneumophila serogruppe 1, skriver Folkehelseinstituttet i sin nye rapport.

Tabellen er hentet fra Folkehelseinstituttets nye rapport Mat- og vannbårne infeksjoner 2013.