Rapporten fra fagskolen i Innlandet: “ En komparativ analyse av skjulte sanitærinstallasjoner i Norge og Tyskland”, oppsummerer hva rørbransjen i dag er smertelig klar over, nemlig at vannskadedelen i TEK17 er en fadese. Den har ensidig fokus på vannskadesikkerhet og står i veien for alt godt: Vannhygiene, komfort, kreativitetet og bærekraft. Forskriften levner heller ikke tillit til rørbransjen og med krav om ekstrem sikring kan ses som et satanisk vers mot rørleggerfaget. 

Hvordan kunne det bli så galt? Jo, etter en syndeflod av vannskader sent på nittitallet begynte forsikringsbransjen å presse på for nye forskrifter. Man hadde ikke fått med seg at vannskadene egentlig kom av en byggeboom kombinert med en historisk nedgradering av rørleggerfaget. 

En håndfull fagfolk under veiledning av enkelte “forskere” kom opp en forskift for vanninstallasjoner i bygg som ikke var spesielt gjennomtenkt. En forskrift som i praksis tvang fram løsningen rør i rør, noe Norge er alene om i Verden. Tanken var at rør i bygg ikke varer i lengden og at hverken koblinger eller håndverkere var til å stole på. 

Ingen tok seg tid til å analysere de egentlige årsakene til vannskadene. En omtumlet rørbransje ble kanskje ledet ut i fristelse om at dette ville gi mer arbeidstimer. Man så ikke at dette ville bli en tvangstrøye, som belastet sluttkundene med lunkent vann, bakterier, sjenerende vannskap, unødvendige sluk og esende kostnader.  

I dag kan ingen dokumentere at vannskadene har blitt færre med nye Tek. Den har sannsynligvis virket mot sin hensikt, ingen store europeiske produsenter gidder å lage det mikk-makket som skal til for å lykkes med rør i rør. Frustrasjonene blant rådgivere og rørleggere løper om kapp med lekkasjene. 

Den nevnte rapporten analyserer og sammenligner løsninger, regulatoriske rammeverk og installasjonsmetoder, og viser at Norge prioriterer vannskadesikring og utskiftbarhet gjennom rør-i-rør-systemer, mens Tyskland or resten av Europa tenker vannkvalitet og hygiene, med ringledningssystemer og pressfittings. Den konkluderer med at en mer balansert tilnærming som vektlegger både vannskadesikring, vannkvalitet og ressurseffektivitet kan gi betydelige tekniske, økonomiske og miljømessige fordeler. 

Det positive i rapporten må være at DIBK kommer i møte ved å si at "å åpne en lettvegg tilfredsstiller kravet til lett utskiftbart", og at så lenge man ikke bryter brannskille eller må rive bærende konstruksjoner, vil man kunne være innenfor utskiftbarhetskravet. Dette kan tolkes som at det åpnes for muligheten til å anvende europeiske løsninger som pressfittings og ringledninger i lette konstruksjoner.

For å følge opp dette og eventuelt se om det er håp om endringer i forskriften har VVSForum sendt 10 spørsmål til Direktoratet for Byggkvalitet og fått svar fra senioringeniør Brit Karen Roald. Både spørsmål og svar gjengis her i sin helhet. 

  1. Hvor lenge har “vannskadeforskriften” i Tek17 eksistert i sin nåværende form?

    Krav til våtrom og rom med vanninstallasjoner samt innvendige vanninstallasjoner har vært stort sett likt både i TEK10 (utgitt 2010) og TEK17 (utgitt 2017). I begge er kravene i stor grad utformet som funksjonskrav. 

    Et funksjonskrav er ikke målbart, men er kvalitativt og beskriver en funksjon som skal oppfylles. Derfor er kravene ofte fortolket og gitt som såkalte preaksepterte ytelser i veiledningen til forskriften. Preaksepterte ytelser er ikke krav, men én måte å oppfylle funksjonskravene. Det er de ansvarlige prosjekterende som har ansvar for å velge, prosjektere og dokumentere løsninger som oppfyller kravet.
     
  2. Hvis man skulle bestemme seg for å revidere den, når vil det tidligst kunne skje?

    Det er Kommunal- og distriktsdepartementet som gir direktoratet oppdrag om å utrede eventuelle endringer i TEK, hvilke endringer som skal gjøres og når de skal gjøres. Direktoratet rådgir departementet og mottar oppdrag fra departementet om behov for å utrede endringer i krav. Dersom det skal gjøres endringer, sendes endringsforslagene ut på høring i forkant av endringen. Direktoratet har mange prioriterte oppgaver der forvaltning av regelverket er en del av arbeidet vårt. TEK omfatter mange fagområder og vi arbeider kontinuerlig med utvikling av ulike deler. Vi kan ikke gi noen tidsprognose på oppdatering av de delene som omfatter vannskadesikkerhet. Endringer i TEK vedtas av Stortinget.

  3. Forskriften i sin nåværende form skal jo bidra til å hindre lekkasjer. Finnes det noe forskning eller dokumentasjon som viser at den har virket etter hensikten?
    Menon Economics utførte en undersøkelse for direktoratet om omfang av byggfeil i Norge, der vannskader utgjør en del av det. Rapporten kan lastes ned her: Omfang av byggfeil i Norge

  4. Man har innført uttrykket “utskiftbart” om vanninstallasjoner i bygg. Hvorfor trenger det å stå utskiftbart i forskriften?

    Kravet er gitt som et funksjonskrav, i § 15-5 tredje ledd bokstav a: Installasjoner skal tilrettelegges for framtidig vedlikehold og være lett utskiftbare.
    Vanninstallasjoner i bygg har normalt en mye kortere levetid enn det man forventer av selve bygningen. Det betyr at vanninstallasjonen kanskje må byttes opptil flere ganger før selve bygningen eventuelt rives.

  5. Hva ble opprinnelig ment med uttrykket “lett” ( i forbindelse med utskiftbart)? 
    I alle bygg skjer det jo endringer over tid. Vil tolker det slik at dette med “lett” har med kostnader å gjøre, men det vil jo avhenge av type bygg, materialer og ikke minst mengde arbeid ved å skifte ut i hvert enkelt tilfelle. Er det med dette som bakgrunn blitt vurdert om ordet “lett” skaper forvirring og derfor bør tas ut ved revidering?

    Det er viktig og nødvendig at vannledninger og installasjoner legges slik at lekkasjer skal kunne oppdages og være lett utskiftbare. Det vil si at det skal være mulig å skifte vanninstallasjonene ved at det er rimelig lett å komme til. Med «lett utskiftbart» tenker vi at det ved utskifting ikke skal måtte gjøres inngrep som rokker ved vesentlige egenskaper i selve bygget. Kosmetiske inngrep i konstruksjoner vil normalt regnes som «lett utskiftbart».

  6. Å ha et system som bygges slik at lekkasjer fanges opp bli jo i prinsippet å anta at lekkasjer skal kunne oppdages og vannskader unngås. Er det dokumentert at vannskadene er av en type som gjør at dette fungerer slik det er ment?
    Se svar i nr. 3.

  7. Kravet er slik vi har forstått det at man skal fange opp vann ved lekkasjer og lede det til avløp eller synlighet/sensor. Finnes det noe erfaringsdata som viser at et slikt system gir mindre lekkasjer enn hvis det bygges skjult,  som f.eks. Tyskland, ved tradisjonelle rør i kobber med lodding, gjenget, alupex rørsystemer med pressfittings, metall eller plastvarianter med pressfittings?

    Jeg vil anbefale å høre med Sintef Community eller Fagrådet for våtrom om dette.
    T.o, når det gjelder å føre lekkasjevann til sluk er kravet et funksjonskrav, gitt i § 13-15 (krav til selve våtrommet,) andre ledd bokstav c: Lekkasjevann skal synliggjøres og ledes til sluk. 
    Nå det gjelder synlighet av vannlekkasjer og eventuell bruk av automatisk lekkasjestopper, er dette et funksjonskrav knyttet til vanninstallasjonen, se § 15-5 om innvendige vanninstallasjon, fjerde ledd: Lekkasje skal kunne oppdages enkelt og ikke føre til skade på installasjoner og bygningsdeler.

  8. I TEK er lekkasjesikring et krav som står veldig sterkt. Har dere undersøkt om det er kostnader som Tek medfører, som ekstra byggeutgifter totalt sett mer rørmeter, mer arbeid, større antall koblinger, behov for vannbehandling mot legionella, ubekvemhet med vannskap, varmesmitte, installasjon av vannkjølere og ekstra vannforbruk  og energi fordi det må tappes mer på grunn av at vannet bruker tid på å bli varmt eller kaldt? 

    Dette er et funksjonskrav, gitt i § 15-5tredje ledd bokstav b: Installasjoner skal ha tilstrekkelig tetthet mot lekkasjer. Og som nevnt tidligere er et funksjonskrav ikke målbart, men kvalitativt og beskriver en funksjon som skal oppfylles. Det er de ansvarlige prosjekterende som har ansvar for å velge, prosjektere og dokumentere løsninger som oppfyller kravet.
     
  9. Det hevdes at å bygge rasjonelt tvinger rørleggere i praksis til å jukse med installasjonene, velge ugunstige løsninger, som bend, der det innvendige røret ikke lar seg trekke ut?  Er det noen som kontrollerer at forskriften følges? Er det noen som har sjekket at det i praksis er utskiftbart, det som bygges i dag?

    Ansvarsrettsystemet i bygningslovgivningen er selve bærebjelken i bygningslovgivningen. Det betyr blant annet at de ansvarlige foretakene i et byggeprosjekt må erklære ansvarsrett. Dermed bekrefter de at det skal brukes nødvendige og relevante faglige kvalifikasjoner og kvalitetssikringsrutiner for å gjennomføre de aktuelle oppgavene. Med erklæringen forplikter foretaket seg til å utføre arbeidet i samsvar med plan- og bygningsloven.

    Ansvarlig prosjekterende har ansvar for å vurdere, prosjektere og dokumentere at ytelsene og løsningene er i henhold til regelverket. Ansvarlig utførende har ansvar for å utføre og dokumentere arbeidet i henhold til produksjonsunderlaget.

    Det er også krav til uavhengig kontroll til enkelte arbeider i et byggeprosjekt. Etter pbl. § 24-1 skal det gjennomføres kontroll når det foreligger viktige og kritiske områder og oppgaver, og når kommunen krever det etter en konkret vurdering.

    Det er blant annet obligatorisk uavhengig kontroll av fuktsikring ved søknadspliktig bygging av våtrom i boliger.

  10. Er det noe ved forskriften som vurderes å endre på ved revidering?

    Det er for tidlig å si noe om det nå. Annet enn at vi er i dialog med bransjen og forskningsmiljøer og registrerer kommentarer og innspill fra dem og publikum ellers som tar kontakt. Dette brukes til å vurdere behov for endringer.