Nettopp derfor er det overraskende at slokkeanlegg og vanntåke trekkes frem slik det gjøres.

Grønn VVS er et bredt forskningsprosjekt som blant annet har sett på materialvalg i VVS-installasjoner, og veilederen oppsummerer flere av disse funnene – herunder sammenligninger mellom plast- og metallrør. Artikkelen «Plastrør er bedre for klima enn metallrør» omhandler varme-, kjøle-, forbruksvanns- og avløpsrør – ikke slokkeanlegg.

For automatiske slokkeanlegg er det imidlertid gjennomført en egen studie som en del av prosjektet. Denne sammenligner konvensjonell sprinkler, optimalisert sprinkler, lavtrykk vanntåke og høytrykk vanntåke. Her inngår ikke plast: sprinkleranleggene er prosjektert med sorte stålrør, mens vanntåkeanleggene er prosjektert med syrefaste stålrør.

Les også: – «Grønn VVS» ser ikke konsekvensene, og tegner et unyansert bilde av fakta

Likevel kommer lavtrykk vanntåke vesentlig bedre ut enn sprinklerløsningene. I det modellerte kontorbygget er materialvekten redusert fra 5,8 tonn for optimalisert sprinkler til 1,3 tonn for lavtrykk vanntåke. Klimagassutslippene reduseres samtidig med ytterligere 59 prosent sammenlignet med optimalisert sprinkler. 

Det er et viktig poeng i denne debatten:

Den største miljøgevinsten kan ligge i systemvalget og i hvor mye materiale som må installeres – ikke nødvendigvis i hvilket rørmateriale som har lavest utslipp per kilo.

Grønn VVS-veilederen understøtter også dette gjennom sitt eget beslutningshierarki. Konseptvalg og utforming kommer før konkret materialvalg, og valg av slokkeanlegg er uttrykkelig nevnt som et konseptvalg. 

Asp trekker frem biologisk vekst og spenningskorrosjon som eksempler på forhold ved plastrør som ikke nødvendigvis fanges opp i en enkel klimaberegning. Det er et legitimt poeng. Men samme helhetlige vurdering må da også gjelde andre materialer.

I Grønn VVS-studien for slokkeanlegg er det lagt til grunn samme levetid for rør, rørdeler og ventiler på tvers av løsningene, samtidig som rapporten påpeker at vanntåkeanleggene har rustfrie rør og dermed høyere materialkvalitet enn sprinkleranleggene med sorte stålrør. 

Korrosjon i karbonstålrør er heller ingen ukjent problemstilling i sprinkleranlegg. Dersom tekniske egenskaper, vedlikehold og levetid skal brukes som argument i diskusjonen om plast, bør de samme forholdene også inngå når svartstål sammenlignes med syrefast stål.

Det er derfor vanskelig å se hvorfor slokkeanlegg trekkes inn som en del av plastkritikken mot Grønn VVS. Prosjektets egen studie av slokkeanlegg viser tvert imot at betydelige utslippsreduksjoner kan oppnås uten plast overhodet.

Asp omtaler også vanntåke som et mindre fagfelt, med leverandørspesifikke løsninger og kostbare pumpesett. Dette er relevante forhold i en totalvurdering av systemet, men har igjen liten relevans for diskusjonen om plast versus metall.

At et fagfelt er mindre utbredt, er heller ikke et argument mot teknologien. Dersom byggebransjen skal finne reelle utslippsreduksjoner, kan ikke dagens markedsandel eller hvor godt kjent en løsning er være avgjørende for om den vurderes.

Grønn VVS-veilederen konkluderer selv med at sprinkler bør optimaliseres der det er mulig, og at vanntåke bør vurderes i flere prosjekter.

Vi deler ønsket om en mer nyansert debatt. Men da bør også de ulike delene av Grønn VVS-prosjektet holdes fra hverandre. Plast og metall diskuteres i veilederen, men slokkeanlegg er eksplisitt ikke inkludert i kapitlet hvor rørmaterialene sammenlignes. 

Studien av slokkeanlegg underbygger faktisk Asp sitt poeng om behovet for helhetlige vurderinger: Det er ikke nødvendigvis materialtypen alene som avgjør klimaavtrykket, men den totale materialmengden systemet krever.

Hvis målet virkelig er reelle utslippsreduksjoner, bør diskusjonen ikke stoppe ved plast versus stål, men også omfatte materialkvalitet, systemvalg og økt kompetanse på alternative slokkeløsninger.