– Vi drukner i krav som gjør rørfaget dyrere, men ikke bedre

Utgangspunktet for bekymringen er hvordan bransjen over tid har utviklet et omfattende system av veiledninger, standarder og praksiser – ofte med utspring i Rørhåndboka. Det må en forenkling til, og det gjelder også en gjennomgang TEK, der det er åpenbare svakheter å ta tak i. 

– Den blir nesten presentert som en slags fasit når du starter i faget. Her står det hvordan ting skal gjøres. Men det er viktig å huske at dette i utgangspunktet er veiledning – ikke nødvendigvis det eneste riktige svaret, sier Eik.

Han mener utfordringen oppstår når veiledninger i praksis får samme tyngde som regelverk, og når tolkninger av lover og forskrifter i stor grad påvirkes av kommersielle interesser.

– Det finnes mange aktører som tolker regelverket på sin måte, og ofte er det knyttet til produkter de selv leverer. Da får du en utvikling der løsninger kommer før problemforståelsen er god nok. Vi burde startet et helt annet sted: Hva er det vi faktisk prøver å løse? 

For Eik er kravene til vannstoppere og lekkasjesikring et tydelig bilde på hvordan bransjen har utviklet seg.

Han husker godt hvordan ordningene ble innført – og hvordan kundene reagerte.

– I starten ble folk oppriktig forbannet. De måtte betale for noe de ikke helt forstod behovet for. Og så bruker vi tid på å forklare det, selge det inn og stå inne for det.

Problemet, slik han beskriver det, er at løsningene ikke alltid fungerer som forutsatt.

– Når produktene ikke virker, så er det vi som får telefonen. Det hjelper lite at leverandøren sier det er brukerfeil eller manglende vedlikehold. Jeg kan ikke møte kunden min og si at dette må du betale for – da mister jeg tilliten deres.

Han peker også på hvordan slike løsninger ofte utvikles videre underveis, med nye komponenter og krav som gjør dem stadig dyrere.

– Først fungerte ikke magnetene, så måtte vi ha filter. Så kommer det nye versjoner. Til slutt sitter du igjen med et system som er langt dyrere enn det var ment å være – uten at det nødvendigvis gir bedre sikkerhet.

Et av de mest sentrale ankepunktene er mangelen på gode data. 

– Vi snakker mye om at vannskader øker, men vi vet egentlig ikke nok om hvorfor. Alt blir registrert som vannskade – men hva er årsaken?

Eik mener dette er et grunnleggende problem for hele diskusjonen.

– Hvis vi ikke vet hvor lekkasjene faktisk oppstår, så risikerer vi å bruke enorme ressurser på tiltak som ikke treffer. Det er ganske alvorlig.

Han etterlyser tydeligere krav til blant annet forsikringsbransjen om å segmentere og dokumentere skadene bedre.

– Det burde være helt naturlig i dag å vite om en skade skyldes avløp, trykksatt vann eller produktfeil. Uten den kunnskapen jobber vi i blinde.

Eik er også kritisk til hvilken effekt dagens krav faktisk har i praksis.

– Jeg opplever at mye av dette gir en slags falsk trygghet. Det ser bra ut på papiret, men i virkeligheten er det langt mer usikkert.

I større bygg kan utfordringene bli svært tydelige.

– På hoteller, for eksempel, kan sensorer slå ut bare fordi det vaskes. Det skaper frustrasjon, ekstra arbeid og kostnader. Og hvem får skylden? Jo, rørleggeren som leverte systemet.

Den fordyrende utviklingen skjer parallelt med en kraftig økning i byggekostnader generelt og at folk flest har fått dårligere råd.

– Du får knapt et bad under 300–400 000 kroner i dag. Det er klart det påvirker etterspørselen.

Eik mener summen av krav og løsninger i hele byggebransjen nå er blitt så høy at det får reelle konsekvenser.

– Prosjekter blir utsatt eller droppet. Investorer kvier seg for å bygge. Til slutt rammer det oss alle.

Han peker på at Norge allerede er i ferd med å bli et høykostland også innen bygg:

– Hvis dette fortsetter, vil vi se mer bruk av prefabrikkerte løsninger fra utlandet, eller at utenlandske aktører tar større deler av markedet.

Eik stiller også spørsmål ved hvordan godkjenningsordninger fungerer i praksis, blant annet knyttet til SINTEF.

– Du kan ha et produkt som er godkjent i Europa, men så må det gjennom en ny og kostbar prosess i Norge. Det bidrar til å øke prisene.

Han mener det er grunn til å diskutere rollefordelingen:

– Når de som er med på å forme kravene også tjener på godkjenningene, så bør vi tørre å stille noen kritiske spørsmål.

Samtidig er han bekymret for hva utviklingen gjør med selve faget, og mener regelverket i for stor grad standardiserer løsninger og reduserer rommet for faglig skjønn.

– Vi er i ferd med å gå fra å være håndverkere til å bli montører. Det er en utvikling jeg ikke liker. Det finnes utrolig mange dyktige rørleggere i Norge. Men systemet gir oss mindre tillit til å bruke kompetansen vår.

Eik etterlyser en tydeligere kobling mellom kompetanse og ansvar.

– Har du svennebrev eller mesterbrev, så bør det være en garanti for kvalitet. Kunden skal kunne stole på at det vi leverer er godt nok – uten at vi må bygge det opp med stadig flere produkter. 

I tillegg bør det få konsekvenser for de som ikke leverer, mener han. 

– Vi burde hatt et system der de som over tid leverer dårlig kvalitet, faktisk mister retten til å drive. Da hadde vi fått ryddet ut de useriøse aktørene, i stedet for å pålegge alle nye krav og kostnader.

I møte med denne utviklingen mener Eik at bransjen samlet sett må bli tydeligere i sin kommunikasjon, tørre og diskutere kostnadsdrivere, krav, og løsninger direkte med entreprenører, boligutviklere, forbrukere, og ikke minst mot myndighetene. 
- Her må vi sammen med Rørentreprenørene Norge være enda mer på banen enn vi som bransje er i dag. Rørleggerbedrifter og enkelt personer i rørbransjen må komme på banen på hva som faktisk er nødvendig, og hva som ikke er det.

Eik mener løsningen ikke er færre krav i seg selv, men riktigere krav.

– Vi må flytte fokuset fra produktkrav til kvalitetskrav. Det handler om å sikre at installasjonene faktisk fungerer over tid.

Han trekker frem vannkvalitet i varmeanlegg som et eksempel:

- Det finnes ikke tydelige og konkrete forskriftskrav i TEK17 til vannkvalitet i lukkede varme- og kjøleanlegg. Dette er i større grad ivaretatt gjennom standarder og veiledninger, og lett å forholde seg til, sier Eik.

Til syvende og sist handler dette om retningen for hele bransjen, mener Eik.

– Vi må tørre å stille spørsmål ved det vi holder på med. Hvis ikke, så fortsetter kostnadene å øke, og vi mister både konkurransekraft og tillit.

Han er tydelig på hva som står på spill:

– Dette handler ikke bare om rørleggerne. Det handler om kundene, om byggekostnader og om hvordan vi utvikler samfunnet videre.  Skal rørbransjen stå sterkt i årene som kommer, må den ta et oppgjør med egne kostnadsdrivere – og finne tilbake til det som en gang var fundamentet: solid fagkunnskap, godt håndverk og løsninger som faktisk fungerer i praksis!