Prosjektleder Rolf S. Kevin forteller til VVS-forum at det å gjennomføre et så stort prosjekt i et land med en helt annen kultur enn vår har vært en utfordring, og det samme har de tekniske løsningene. Men nå har anlegget vært i drift i trekvart år, og det nærmer seg den planlagte kapasiteten.

Arven fra Sovjetunionen
Hvordan ble møtet med armensk kultur, ble det et møte eller en kollisjon, Kevin?
– Det er mange utfordringer knyttet til det at det er en annen kultur. Armenia var en sovjetrepublikk til unionen gikk i oppløsning. I kulturen der er det en frykt for å ta klare standpunkter. Konsekvensen er at man er ekstremt opptatt av detaljene, du må vite nøyaktig hva som skal gjøres. Risikoaversjonen fører til at man dytter ansvaret videre, ingen gjør noe de ikke er helt sikre på.

Det ble et møte mellom en skandinavisk felleskultur der man gjør en avtale over bordet, og en sovjetisk kultur. Ting som vanligvis ordner seg greit i Skandinavia, kan bli vanskelig på grunn av redsel for ansvar.

Samarbeidet med myndighetene har vært positivt, men det er ett uheldig forhold. Som støtte fra armensk side for utviklingen av fornybar energi fra biomasse ble det i et brev fra den armenske til den norske statsministeren gitt løfte om at den armenske regjeringen ville se bort fra kravet om merverdiavgift på importert utstyr. Det løftet har de ikke holdt. Merverdiavgift på import utstyr ble ikke tatt med i finansieringsløsningen som er gjort i samarbeid med danske finansieringsinstitusjoner. Nå møter vi et krav om 500.000 euro i moms. Dermed er vi i en likviditetsskvis. Det er samme momsprinsipp i Armenia som i Norge, men med én vesentlig forskjell: det du har til gode får du ikke utbetalt, du kan bare trekke det fra på fremtidige inntekter. Dette har gjort at vi måtte øke aksjekapitalen fra 2 millioner til 2,3 millioner euro. Vi løser nå likviditetsproblemet med forskudd fra Danmark på CO2-kvoter som er solgt til Energimyndigheten i Danmark .

Langt fra leverandører
– Hvordan har det vært å gjennomføre et stort prosjekt så langt fra leverandørene som Armenia, Kevin?
– Det er en utfordring at Armenia har så lange forbindelsesveier. Det finnes ingen tekniske grossister som kan levere reservedeler, selv enkelt elektrisk utstyr må skaffes utenfra. Kjernen i anlegget er en gassmotor som produserer elektrisitet. Den er levert av Jenbacher, et østerriksk firma som er verdensledende på gassmotorer som går på biogass. Slike motorer setter andre krav til bl.a. pakninger og en del andre deler som følge av at biogass er mer aggressiv enn naturgass. Hadde det vært i Danmark og Danfoss-pumpe som røk, ville den blitt levert dagen etter. Nærmeste leverandør fra Armenia er i Østerrike, da går det dager, transporten inn kan ta lang tid, og tollbehandlingen er omstendelig.
– Hvordan har samarbeidet med myndighetene vært, Rolf S. Kevin?
– Det armenske miljøverndepartementet er veldig oppegående og har vært en fin samarbeidspartner i arbeidet med å få godkjent anlegget som et CDM- anlegg under Kyoto avtalen d.v.s at anlegget reduserer utslippet av klimagasser. Det er reduksjonene som vi selger som CO2-kvoter. Vårt anlegg er det eneste med CDM- sertifikat i hele Kaukasusområdet.

Hønsemøkk inn på strømnettet
– Hva er forretningsideen bak denne store investeringen?
– Det er to inntektskilder: Prosjektet skal produsere elektrisk kraft basert på metangass fra hønsemøkk, og det skal selge CO2-kvoter basert på reduksjon av deres eget utslipp. I tillegg har anlegget et potensial for levering av store menger termisk energi, men her har vi foreløpig ikke tilgjengelig infrastruktur til å levere fjernvarmen. Armenia har vært tidlig ut med en lov om fornybar energi. Eierne av strømnettet er forpliktet til å kjøpe strøm fra slike anlegg som dette, selv om prisen er høyere enn fra deres eget atomkraftverk. De har også et varmekraftverk basert på gass fra Russland og Iran.
Vårt prosjekt e det eneste bioenergianlegget i Kaukasus. Noe tilsvarende finnes heller ikke i Russland, Bulgaria eller Romania. Anlegget her skal brukes for alt det er verdt til å spre kunnskaper, her skal man ta imot besøkende og lære opp folk som kan hjelpe til å få i gang nye prosjekter.

– Arven fra Sovjetunionen har en positiv side i forhold til dette, opplyser Rolf S. Kevin. – I Sovjetunionen skulle alt være digert, så også dyrefarmer slik som Lusakert Poultry Plant som leverer møkka til biogassanlegget. For biogassanlegg er dette veldig gunstig ettersom det da får mye råvare konsentrert på ett sted. I Bulgaria er vi nå i innledende fase i et nytt biogassprosjekt på et anlegg med 2,3 millioner høns og 250.000 kalkuner. Det er en kjemperessurs. I vårt anlegg er det 1 million kyllinger – som gir 25 tonn møkk per dag. Ved å bruke denne til strømproduksjon reduserer man CO2-utslippene og blir kvitt en forferdelig forurensning av jord, luft og vann.

– Varmekraftverk som dette produserer mye overskuddsvarme. Hva gjør dere med den?
– Biproduktet fra strømproduksjonen er vann som holder 90 °C. Foreløpig har vi ingen løsning på dette, men vi ser for oss at den vil bli brukt til oppvarming av hønsehusene, som nå oppvarmes av naturgass.

– Hvordan fungerer teknikken etter et års drift?
– Anlegget fungerer, men effektiviteten er for lav, drøy 50 prosent. Den må opp til 95 %, det er et spørsmål om noen justeringer. Jeg kan følge med på alt som skjer over Internett.
Det har vært en bratt læringskurve. Vi har fått en dyktig teknisk sjef, han vet mer om dette anlegget enn noen andre i kaukasusområdet.

Anlegget i Armenia heter Lusakert Pedigree Poultry Plant. Vekst Teknologi har en 16 % andel gjennom Vekst Project Financing Facility.


Panoramabilde over anlegget.Den grønne tanken er reaktortanken.