Kvalitets- og HMS-sjef/Dr. scient, Hanne T. Skiri hos NorKjemi er blant de som har deltatt i debatten og hun poengterer at ingen behandlingsmetoder er optimal for alle anleggstyper- Vi tilbyr flere godt dokumenterte behandlingsmetoder. Det er basert på en risikovurdering man skal velge den mest hensiktsmessige metoden for det enkelte anlegg, mener Hanne T. Skiri.

I følge NorKjemi virker metodene forskjellig og har ulike anvendelsesområder. Det må skilles mellom metoder som kun behandler det passerende vannet og de som behandler hele rørnettet. UV-behandling og anodisk oksidasjon dreper passerende bakterier, mens mikrofilter skal hindre bakterier fra å passere. Den lokale effekten av de to første metodene er godt dokumentert, mens mikrofiltrering gir noe varierende resultater.

Kan ikke konkludere
- IRIS (International Research Institute of Stavanger) fant at mikrofiltre på hovedvannledningen gir en økning i kimtall, mens en filtrering ute ved hver enkelt dusj kan gi effekt av legionellabakterier. For begge disse filtreringsmetodene må det mer omfattende studier til før man kan konkludere, hevder Kvalitets- og HMS-sjef/Dr. scient., Hanne T. Skiri.

I følge Skiri er det klordioksidbehandling og kobber/sølv som er best dokumentert som behandlingsmetode ut fra internasjonale forskningsstudier. Disse metodene gir både en rengjøring (fjerning av biofilm) og desinfeksjon. Metodene er  også anbefalt av Folkehelseinstituttet og  gjelder spesielt ved større anlegg. Pga. forestående endringer i EU, samt den norske Biocidforskriften, kan det derimot se ut til at kobber blir forbudt som desinfeksjon fra og med februar 2013. I så tilfellet er det klordioksid som vil være den best anbefalte metoden iht. veilederen fra folkehelseinstituttet for forebygging i høyrisikoanlegg.

En annen type behandling av hele anlegg er fritt klor. Dette kan enten doseres inn, eller produseres ved anodisk oksidasjon. Anodisk oksidasjon er dermed ikke en metode fri for kjemikalier, og dersom saltlake tilføres for å gi mer klorproduksjon, må en godkjenning for behandling av drikkevannet foreligge på lik linje med inndosering av klordioksid og kobber/sølv behandling.

Hyppig benyttet
Tradisjonelt varmtvann er hyppig brukt for legionellakontroll, noe som innebærer å opprettholde konstant høy temperatur i varmtvannsanlegget, kombinert med jevnlige tiltak for sjokkbehandling og ettersyn. IRIS konkluderer med at sjokkoppvarming ikke virker etter hensikten i kommunale anlegg og kritiserer ut fra dette Folkehelseinstituttets anbefalinger.

- NorKjemi finner det vanskelig å kommentere disse resultatene da vi sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Rapporten omtaler i liten grad hvordan studiene er gjennomført og det er også uklart om det er gjennomført tiltak for å sikre tilstrekkelig temperatur i alle deler av anleggene. Rapporten sier heller ikke noe om hva de faktiske temperaturene i anleggene har holdt i perioden mellom tiltakene, understreker Hanne T. Skiri.

Er ikke overrasket
NorKjemis Hanne T. Skiri er ikke overrasket over resultatene i IRIS-undersøkelsen. Veilederen omtaler flere steder at sjokkoppvarming kan være utfordrende ved større anlegg hvor det er vanskelig å holde høy temperatur. Folkehelseinstituttet selv påpeker at det spesielt ved større kompliserte anlegg er aktuelt med andre behandlingsmetoder. IRIS sin konklusjon er altså å dra det hele for langt.

- Det går nemlig ikke an å sammenligne små anlegg ved kommunale kontorbygg, boliger og barnehager med større anlegg ved skoler og sykehjem.  Sjokkoppvarming kan etter vår erfaring gi ønsket effekt, men  er  mer krevende å gjennomføre, fastslår Skiri.

Rapportens svakheter
Folkehelseinstituttet har altså sendt brev til Stavanger kommune på bakgrunn av rapporten fra IRIS. Instituttet forklarer i brevet rapportens svakheter i tillegg til å rydde opp i misforståelser og faglige feiltolkninger.

Selv om Folkehelseinstituttet er lite tilfreds med mange av konklusjonene i rapporten skriver de i brevet til kommunen at de vil benytte seg av konklusjonene som er relevante for oppdatering av veilederen. Spesielt gjelder dette det som omhandler bruk av analyser og kimtall som indikator på tilstedeværelse.