Testing og klassifisering av filter

Det hele startet i USA hvor American Airfilter Institute i 1964 lagde en standard for testing av filter. De brukte kunstig støv og målte vektutskillingen. Samtidig lagde den Amerikanske standardiseringsorganisasjonen sin standard basert på svertningsgrad (dust spot efficiency).

Den amerikanske foreningen for ventilasjonsingeniører, ASHRAE, sørget i 1968 for at disse to metodene ble samlet i et dokument, kjent som ASHRAE 52-68. Ny utgave kom i 1976, og da ble det brukt svertningsgrad for uteluft.

I 1992 ble ASHRAE-standarden revidert. De gikk da over til det vi dag kaller partikkelutskillingsgrad, og standarden ble antatt som American National Standard. I 1999 ble standarden igjen revidert , og begrepet Minimum Effiency Reporting Value (MERV) ble innført . Det ble delt inn i klasser , MERV 1-16. Dette innebærer at partikkelutskillingsgrad for den partikkelen som “slipper lettest igjennom” er bestemmende Standarden fikk navnet ASHRAE 52.2

Den Europeiske organisasjonen for ventilsjonsteknikere, Eurovent, merket seg utviklingen i USA, og lagde i 1979 den første Europeiske standarden for filtertesting og klassifisering. Denne fikk betegnelsen Eurovent 4/5 og var basert på de to tidligere ASHRAE-standardene. Filterklassene ble EU1 – EU9.

I 1993 innførte også Eurovent partikkelutskilling (ved størrelse 0,4μm) som klassifiseringsmetode i Eurovent 4/9. Samtidig ble det laget en Europeisk standard: EN 779:1993. Filterklassene ble G1 – G4 og F5 – F9.

Etter bidrag fra Eurovent og forslag fra VTT i Finland, ble det utgitt en ny utgave i 2002 , EN 779:2002, som også innførte utladningstest som en del av standarden. Det betød at filter skulle behandles med isopropanol eller dieseleksos for å fjerne eventuell elektrostatisk ladning. Bakgrunnen var at ladningen medførte at utskillingsgraden på rent filter kunne bli svært god. (inntil 80%). Produsentene av glassfiberfilter satte stor pris på dette, men de som benytter plastfiber var ikke så glade.

I 2008 startet revisjonen av EN 779, og utkastet ble godtatt i februar 2010 av 23 land, dog med kommentarer. Seks land avstod og Italia stemte mot.

Hovedendringen i den nye EN779 er at partikkelutskillingen ved utladet filter skal være bestemmende for klassifiseringen. Minimum utskillingsrad for 0,4μm partikler skal være 35% for klasse F7.
Det blir innført en ny betegnelse på på klassene F5 og F6, nemlig M5 og M6.

Italia har protestert med begrunnelse om at utskillingsgraden som oppnås i den standardiserte lab-testen (gj.snitt 85% for F7) er langt fra hva som oppnås i virkeligheten. En stor test utført med uteluft flere steder i Europa i 2004 viste at det oppnås kun mellom 50 og 60%. Derfor vil ikke-tekniske kunder blir forledet til å tro at filteret er bedre enn det egentlig er. Italia ønsker at klassifiseringen skal baseres på utskillingsrad rent filter. “Gjennomsnittlig partikkelutskillingsgrad kan på ingen måte antas å representere den virkelige funksjon for luftfilter i aktuelle installasjoner”. Dette er et av utsagnene fra Italia. Imidlertid forventes det at klagen ikke tas tilfølge, og at EN 779:2011 vil bli godkjent i løpen høsten 2011.

Hva så med framtida?
CEN har sagt at de vil kunne ta argumentene til vurdering ved neste revisjon av EN 779. Dette er vel lite trolig. Vi har idag noe forskjell i den Amerikanske og den Europeiske teststandarden. I tillegg finnes det enkelte nasjonale standarder i Asia, som har en tredje innfallsvinkel.

Troen på at USA og Europa skal kunne enes om en felles standard basert på enten ASHRAE eller CEN, er lite trolig.

Den internasjonale standardiseringsunionen ISO har tatt tak i problematikken, og jobber for å få en internasjonal standard for filtertesting og klassifisering. En komité under navnet ISO TC 142/SC/WG 3, har allerede kommet med et arbeidsdokument ISO/WD 16890-1 “Air filter for general ventilation-Part 1: Technical spesifications, requirements and efficiency classification system based upon Pariculate Matter (PM)”. Dette skal nå ut på første høring. Her har de kommet med et helt nytt konsept for testing og klassifisering. Det baseres på rense-effektivitet (=utskillingsgrad) for de forskjellige partikkelfraksjonene PM10, PM2,5 og PM 1. Det skal benyttes inne- eller uteluft og testaerosol blir som nå, DEHS. Filterklassene foreslås som Grovfilter, PM10 støvfilter, PM 2,5 støvfiltert og PM1 støvfilter. For PM-filterklassene er kravet at utskillingen skal være større eller lik 50%. For de forskjellige filtre skal det oppgis utskillingsgrad, f.eks. : Utskillingsgrad 70%PM2,5.

Det skal utarbeides to deler til av standarden, og erfaringsmessig snakker vi antakelig om inntil 5 år før vi ser at standarden er godkjent av alle parter og blir ratifisert av de forskjellige nasjonale standardiseringsorganisasjonene.