Bruken av plastrør innomhus har økt kraftig de siste årene, både av praktiske, men også av helsemessige årsaker; lekkasje av kobber fra eldre rørnett har vært ansett som en helserisiko. Nå har det riktig nok vist seg at også plastrør avgir en rekke ulike stoffer, men Folkehelseinstituttet har påvist at det ikke er noen helserisiko heftet ved dette.
Klorforbindelser mot Legionella
Legionella er en type bakterier som finnes naturlig ved svært lave nivåer i bl.a. overflatevann. Dermed blir bakterien tilført rørnettet gjennom drikkevannsforsyningen, hvor den kan finne gunstige forhold for vekst i lunkent vann. Er det spredning av små vanndråper (aerosoler) fra anlegget, kan bakterien smitte ved at mennesker puster inn aerosol. Resultatet kan være alvorlig – i enkelte tilfeller dødelig – lungebetennelse. Derfor er eiendomsbesittere pålagt å ha kontroll på Legionella gjennom kapittel 3a i Forskrift for miljørettet helsevern.
Den enkleste og mest tilgjengelig metoden for legionellakontroll er behandling med varmt vann. I mange tilfeller vil dette imidlertid ikke være tilstrekkelig, og man må gå hardere til verks. Det finnes en rekke gode alternativer, blant annet ved bruk av ulike klorforbindelser, som klordioksid, hypokloritt (vanlig husholdningsklor) og hypoklorsyre. Felles for disse er at de er oksiderende. De vil derfor kunne påvirke plastrør sterkere enn vanlig bruk tilsier.
Det er allerede gjort noe forskning på området, og det er foreløpig litt sprikende resultater. En studie fant en klar sammenheng mellom klorholdig vann og økt slitasje på rørnettet, men der ble det benyttet konsentrasjoner av f.eks. klordioksid som ligger 10-20 ganger over det man normalt benytter for behandling av drikkevann. I en annen studie, som benyttet PEX a-rør, fant man imidlertid ingen sammenheng, selv ved unormalt høye klordoser. En mulig forklaring er forskjell i kvalitet mellom rørmaterialer.
Klordioksid – viktig med kontroll
Klordioksid er den klorforbindelsen som innvirker mest på plastrør. Man vet ikke sikkert hvorfor, men det kan skyldes at den er svært reaktiv. Nettopp derfor tilsetter man generelt lavere nivåer av klordioksid enn av f.eks. hypokloritt. Ved kontinuerlig dosering av klordioksid, som NorKjemi benytter i en rekke større bygg, brukes en lav dose over tid, typisk 0,2-0,5 mg/l. Det er enkelt å ha god kontroll på doseringen, og såpass lav konsentrasjon vil i stor grad redusere risikoen for at plastrør påvirkes negativt. NorKjemi har ikke opplevd problemer med rørnett i forbindelse med klordioksiddosering.
Så langt er det altså vanskelig å trekke noen klare konklusjoner fra eksisterende litteratur. De fleste studiene er også gjort i laboratoriet, som ikke nødvendigvis er direkte overførbart til naturlige forhold. Derfor er det svært spennende at det nå starter et prosjekt i Sverige som kombinerer studier på rør fra reelle anlegg med laboratorieanalyser. Dette vil forhåpentligvis gi et langt bedre bilde av virkeligheten, og på sikt kunne bidra til økt forståelse rundt bruk av klorforbindelser og fremstilling av mer motstandsdyktige materialer.
