Den generelt formulerte artikkelen (1) i EPBD fører til mange tekniske konsekvenser for konstruksjonen av bygningen, utrustning av bygningen og energiforsyningen til bygningen.

De virker inn på alle installasjoner som krever energi som f.eks. oppvarming, ventilasjon, varmtvann og elektriske forbrukere som lys og vifter.

Spesielt ventilasjonsanlegg med det store energiforbruket de har må tilpasse seg nye regler. Med EN 13779 ble det satt en ny standard for dette, som gir svar på artikkel 4 og 5 i EPBD, og som lover „rask“ virkning på energiforbruket.

EN 13779 inneholder detaljerte bestemmelser for driftstemperaturen, trekkluftrisi¬koen, den relative romluftfuktigheten og det A-veide lydtrykknivået. Faktorer som luftmengde, trykktap, temperaturskalverdier, romluftkvalitet og fleksibel regulering av alle parametere påvirker denne nye normen.

EN 13779 beskriver teknikkens status og er dermed sammen med HMS-lovgivningen av sentral betydning under planleggingen av ventilasjons- og klimaanlegget i bygninger som ikke brukes til boligformål.

Et interessant krav i normen er det faktum at det er beskrevet et samarbeid mellom planlegger og byggherre. Dette skal garantere optimal energibesparelse til de planlagte klima- og ventilasjonsanleggene, da alle vesentlige paramtere allere¬de på et tidlig stadium må fastsettes mellom de som er delaktige.

Planlegger og byggherre skal sammen fastlegge driftsparametrene for ventilasjons-/klimaanlegget. På denne måten blir det lagt vekt på ansvaret planleggeren har for å overholde driftsbetingelsene. Fastsettelse av disse driftsbetingelsene, som skalverdi for dagtemperatur, luftkvalitet, luftmengde, elektriske tilkoblingsledninger og kanaldi¬mensjoner, er en garanti for maksimal tilpasset drift, som også fører til energi¬besparende bruk.
Kvalitet på romluften og termisk behagelighet forblir hoved¬funksjonene for anleggene. EN 13779 definerer forskjellige kalsser for romluftkvalitet.

Avhengig av de utslagsgivende forurensingskildene i romluften og samtidig som man oppfyller romutnyttelsen og brukerkravene, kan de generelle klassene kvantifiseres fortrinnsvis ved hjelp av:
- Karbondioksid-konsentrasjonen (i ppm),
- Følt luftkvalitet (i decipol),
- Personrelaterte luftvolumstrømmer,
- Gulvflaterelatert luftvolumstrøm eller
- Konsentrasjon til bestemte forurensinger.

I vedlegget til normen finnes hjelp for hvordan man går fram ved planleggingen og avstemmingen.

For forbruket av elektrisk energi gjennom lufttransporten definerer EN 13779 den såkalte spesifikke vifteeffekten. Den betegner „den kombinerte mengden til den forbrukte elektriske effekten til alle vifter i ventilasjonsanlegget, dividert med den totale luftvolumstrømmen gjennom bygningen ved prosjektert effekt i W/m³/s“. Den er avhengig av samtidigheten og det reelle forbruket. Det vil si at koblingsbe­tingelsene og den trinnløse reguleringen inngår direkte i det spesifikke forbruket og supplerer på en måte som ikke må forsømmes, konstruksjonen av anlegget med den lave lufthastigheten og lavere trykktap. Også her gjelder: Bruker og planlegger bestemmer på forhånd den spesifikke vifteeffekten, for å oppnå en definerbar størrelse for energiforbruket.
 

Klassifisering av den spesifikke vifteeffekten:

Kilde: Tab. 9 i EN 13779


De første myndighetene, som f.eks. byen Frankfurt am Main, arbeider allerede iht. spesifikasjonene i den nye normen. De foreskriver i sine planleggings­spesifikasjoner for offentlige bygninger blant annet romluftkvalitet og variabelt drevne vifter iht. EN 13779.


Selvsagt gjelder også her at unødvendig transport av luft og unødvendig varme- og kjøleenergi må unngås. Derfor er det absolutt nødvendig å „organisere“ og minimere luftstrømmene etter behov. Også her angir EN 13779 at bruker og planlegger blir enige om et luftkvalitetstrinn (avhengig av krav til rommene), som ventilasjonsanlegget må kunne levere med passe regulering. Her må klassene som er angitt i tabell 10, vedlegg A i normen, og type regulering fastsettes felles iht. tabell 6.

Generell klassifisering av romluftkvaliteten (IDA):

 

 

 

 

 

Kilde: Tab. 5 i EN 13779

CO2-innhold i rom:


Lufttemperaturene

Varme- og kjøleanlegg brukes deretter høyst effektivt når temperaturforskjellen mellom ute og inne er så lav som mulig. Det betyr at skalverdiene ikke skal angis fast, men glidende tilsvarende utetemperaturen. Også her gjelder det først å betjene komforten og deretter finne den mest sparsomme løsningen. DIN 15251 foreslår følgende temperaturer for dette:

Utleggingsverdier for driftstemperaturen i kontorbygg:


 

 

 

 

 

 

 

 Kilde: Tab. 3 i EN 15251 (3)


(1) „Energy performance of buildings directive“ av 16.12.2002

(2) DIN EN 13779: Ventilasjon i bygninger som ikke brukes til boligformål – generelle grunnlag og krav til ventilasjons- og klimaanlegg, 2005, DIN Deutsches Institut für Normung e. V.

(3) DIN EN 15251 vurderingskriterier for innendørs bruk, inklusive temperatur, romluftkvalitet, lys og støy, DIN Deutsches Institut für Normung e. V.

Reguleringen

Noe man ikke må undervurdere er innvirkningen som smarte reguleringsfunksjoner har på energiforbruket – spesielt behovsstyrt ventilasjon med det potensialet dette har til å regulere luftkvaliteten og behovsstyrt luftmengderegulering ved hjelp av variabel luftmengde. Her er det innsparingspotensiale som kan brukes langt ut over nyetablerte ventilasjonsanlegg, og også brukes på eksisterende bygg.
 

Mulige måter å regulere romluftkvaliteten (IDA-C) på:


Kilde: Tab. 6 i EN 13779

Bilde 2: Applikasjonsgrafikk i planleggingsprogramvaren Coach.


Moderne planleggingsprogramvare, som Coach fra CentraLine, gjør regule­ringsstrategiene for oppvarmings-, ventilasjons- og klimaanlegg som er forklart ovenfor, tilgjengelige. Her støttes også fornybar energi som trepellets eller solar. Med Coach kan disse funksjonene overføres til planleggingen og utførelsen med noen få museklikk. Anleggsdokumentasjonen som er tilgjengelig med et tastetrykk beskriver detaljert hva som skjer i bakgrunnen.
 

Fasit

Konsekvent bruk og inntjeningskalkyler for nye og eksisterende ventilasjons- og klimaanlegg bidrar til at man oppnår ærgjerrige mål for å skåne ikke fornybare ressurser, og at man sikrer komforten med så lite energiforbruk som mulig. Planleggeren har dermed ansvaret for funksjonsevnen og sparsom drift. I tillegg har vedkommende med EN 13779 fått et instrument i hånden som gjør det mulig å fastsette de kritiske parametrene sammen med brukeren på forhånd, og la denne delta aktivt i avgjørelsen og funksjonen. Fagplanleggeren finner støtte hos Centra­Line-partnerne. De er spesialister på regulering, de har fått opplæring i de nye forordningene og har omfattende detaljkunnskap.

Forfatter: Hannes Lütz Product Manager CentraLine c/o Honeywell GmbH - www.centraline.com