Det mener vvs-rådgiverne Eirik Hjellnes og Ola Gilhuus i Multiconsult.

- I dag krever forskrifter for vannskadesikkerhet rør-i-rør i alle skjulte installasjoner, i alle typer bygg. Men rør-i-rør kan i praksis ikke bygges slik at det leverer vannhygiene god nok for alle behov. Dette oppleves som en utfordring og en begrensning, påpeker både Hjellnes og Gilhuus.

- Det finnes ikke løsninger å få tak i som gjør at vi kan prosjektere ring-systemer på rentvannssiden. Forskriftens krav om utskiftbarhet gjør at vi er nødt til å bygge i stjerneformasjon, fra et fordelerskap. Men der vannhygiene er det viktigste hensynet for byggets funksjon kunne vi tenke oss å ta i bruk andre løsninger der vannet tappes fra for eksempel en seriekoblet ledning. Dermed tappes alt fra samme tilførsel, dødpunkter blir eliminert og det som tappes vil alltid være ferskest mulig. Dette har særlig et helsemessig aspekt og er ikke minst et poeng innen legionellasikring og hindring av stagnasjon, sier Hjellnes.

Norge har sannsynligvis verdens beste drikkevann, dette taler også for større frihet til å velge løsninger som sørger for at vannet leveres ferskest mulig fram til tappepunktet.

- Vann er vårt viktigste næringsmiddel. Vår jobb som rådgiver er å bygge systemer som kan levere dette til forbruker med høyest mulig kvalitet og i en kostnadseffektiv og forsvarlig løsning, sier Gilhuus.

Gilhuus peker på at med rør-i-rør er det er ikke til å unngå at distribusjon av vann i bygg kommer ut i stjerneform, der tappepunktet er i enden av en lineær forgrening.

Dermed må vannet renne en stund for å bli kaldt og ved lange strekk kan vannet bli stående stille.
- Dette er hva vi ønsker å eliminere med seriekoblede løsninger på varmt og kaldtvannet, og kanskje også spare noen meter rør. Veggene er allerede stappfulle av rør, i stedet kunne det gått ett rør til tappepunktet og et rør fra, sier Gilhuus.

Det er ikke bare helsebygg som lider under et lineært røropplegg. I skoler, kontorbygg og leilighetsbygg blir det gjerne lange avstander og forgreninger der vannet blir stående og blir lunkent, noe som både helsemessig og komfortmessig går på tvers av brukernes ønsker.

- Forskriften bør ses i forhold til kost-nytte, og særlig i næringsbygg virker forskriften streng. Den sier at røropplegget skal være «lett utskiftbart». Jeg er temmelig sikker på at eiere av et industribygg faktisk ser på en gipsvegg som lett utskiftbar og derfor ville vurdert andre alternativer enn rør-i-rør, hvis det var tillatt. I dag er det ingen som våger å legge annet enn rør-i-rør bak en gipsvegg. Her er det rom for å utvikle forskriften, sier Gilhuus.

Gilhuus tror også eiere av næringsbygg ville vurdert andre løsninger og forsøkt å se fordelen med dette opp mot risiko og kostnad ved en eventuell lekkasje.

- Vi ser at nødvendig gjennomspyling er krevende og kostbart. Trolig koster det mer enn det smaker. For en del typer bygg er trolig forskriften moden for utvikling. Kanskje målet heller kunne vært formulert som «minimal skade» i stedet for dagens «ingen skade» for en del type bygg.

Pr i dag er det bare overrislingsanlegg som er fritatt for kravene, fordi brannsikkerhet er viktigere enn vannskadesikkerhet.

- Vi mener det også er rimelig at å sikre vannhygiene i helsebygg må komme først. Å installere innretninger for å tilsette kjemikalier eller spyle rørene med varmtvann bør ikke være foretrukket løsning, hverken på en helseinstitusjon eller på en skole for den saks skyld. Ved å sette vannskadesikkerhet foran vannhygiene hindrer man byggherre å gjøre kost-nytte vurderinger, sier Hjellnes.

Både Hjellnes og Gilhuus forstår godt at det kan være fornuftig å pålegge utskiftbare løsninger der det er bygg med installasjoner av stor verdi; som elektriske anlegg, flisarbeider og interiør som gjør at vannskadene blir kostbare. At forsikringsselskapene stiller krav om dette, er ikke mer enn rimelig.

- I andre typer bygg, som industribygg og næringsbygg, kan i noen tilfeller og lokasjoner en vannlekkasje være nærmest som en bagatell i regne, påpeker Gilhuus.

De to rådgiverne kjenner argumentet om at norske bygg inneholder treverk, som trenger lang tid på å tørke etter en vannskade, og at Norge dermed skulle være i en særstilling i forhold til andre land på grunn av dette. Men ser man på byggeteknikk er det ingen forskjell på et kontorbygg i Norge og på kontinentet.

- Konsekvensene ved en vannskade er de samme, men i resten av Europa brukes ikke rør-i-rør. Her brukes det andre løsninger, som vi studerer med interesse når vi er på messer i utlandet. Det kunne vært spennende å se hvordan man kommer ut prismessig ved å velge moderne europeiske rørsystemer, det kunne blitt et interessant regnestykke, med både materialer og arbeidstid, sier Gilhuus.

At et røropplegget etter forskriften både skal være lekkasjesikkert og lett utskiftbart er to krav som i praksis er svært krevende å følge.

- Vi ser i sjakter at man velger løsninger der lekkasjer kan oppdages eller ledes bort med sluk, men det som legges i sjakter i dag er med respekt å melde langt fra lett utskiftbart. Sjaktene blir stadig trangere. At noe både er lekkasjesikkert og lett utskiftbart i sjakter er vel kanskje ikke et nødvendig krav i alle tilfeller, sier rådgiverne.

Hjellnes og Gilhuus synes naturligvis det er viktig å bygge for å forhindre vannskade, men ikke for enhver pris.

- Skal vi bekjempe vannskader bør vi se mer på hvor det lekker, og hva årsakene er. Blir det spikret i rør, er det byggetekniske utfordringer eller rett og slett at man bruker for dårlig tid på jobben? Pr i dag er begrepet vannlekkasje stort og ullent, der det kan virke som den generelle frykten er manifestert i et rigid regelverk, som rammer alt og alle. Det er fint med lekkasjesikring, men verden går framover og det oppstår stadig nye behov, forskriften er nok moden for utvikling, sier rådgiverne hos Multiconsult.