I sangen som er filmens gjennomgangsmelodi heter deg seg
At herrer med bart, ja herrer med bart,
De virker mere modne på meg
De andre er bare kart

Jeg minner om dette fordi ukens profil er skrevet i sorg over rørbransjens flotteste bart. Eieren het Bjørn Grimsrud, og både mann og bart har tilsynelatende vært allestedsnærværende i rørbransjen i lange tider. Hvis du lurer på hvor i forsamlingen han befinner seg, er det bare å vente til du hører en hjertelig latter. Det pleier å ta cirka 11 sekunder.

Artikkelen fortsetter under bildet


Bjørn Grimsrud den gang han hadde rørbransjens fineste bart. Kanskje kommer den tilbake.

– Jeg har fått mange kommentarer til barten, men jeg syntes det var på tide å se et nytt ansikt i speilet. Det er en enkel måte å fornye seg selv på.

Bjørn Grimsruds karriere er et godt eksempel på at mange veier fører til rørbransjen, og når du først er inne, går fellen ned bak deg og du er fanget.

Bjørn, nå 55 år, vokste opp på Bygdøy, ikke langt fra Quislings Villa Grande. – Det var et flott sted for oss gutter, skulle vi noe sted var det å ta sykkelen fatt, og om våren sto eplehagene i blomst. Dette var før alle tomtene ble bebygget, da jeg flyttet derfra i 1980 føltes det trangt.

Bjørns store lidenskap er friluftsliv, jakt og fiske, interesser han fikk dyrket i fullt monn da han som attenåring gikk på befalsskolen.
– Alle andre ville ha så behagelig tjeneste som mulig, men etter befalsskolen valgte jeg Porsangmoen, det var drømmen for en ihuga jeger, fisker og friluftsmann. Jeg er fremdeles ofte ut og fisker og jeg går på høstjakt. Heldigvis har jeg klart å smitte barna med gleden over friluftsliv.

Etter to og et halvt år i militæret hadde jeg tremåneders kontrakt med Forsvaret til 1982. Jeg var pionertroppsjef og drev med dynamitt og røyk og smell. Det er deilig, jeg liker krasj og bang, men jeg lærte at den slags egnet seg dårlig for prøve-og-feile-metoden.

De første skritt i retning rørbransjen tok Bjørn i 1974 da han begynte på Sogn, men allerede i 1975/1976 jobbet han som hjelpearbeider i blikkenslagerfaget. Så ble det ingeniørhøyskolen på Cort Adelers plass 1977/1979, og siden har han vært Herr ingeniør, VVS sådan.

– Som nybakt VVS-ingeniør var jeg en tid i teknisk avdeling hos E. Sunde & Co., men i 1986 sluttet jeg for å starte konsulentfirmaet Teknisk VVS sammen med en kollega. Vi drev det i 11 år og fungerte som bransjens masseberegningskontor. På det meste hadde vi syv ansatte. Men i 1997 kom det helt andre godkjenningskriterier og vi ble kjøpt opp av Andersen & Forsmann. Vi ble deres tekniske avdeling og jeg var med som driftssjef i anleggsavdelingen i tre år. Anderssen & Forsmann var i PBA fra 1997 til 2000, da ble det Bravida. Det året sluttet jeg og drev som frilanser til jeg ble ansatt i NRL i 2004. De årene jeg drev Teknisk VVS hadde jeg mye konsulentarbeid for NRL, derfor virker det som om jeg har vært her lenge.

De siste årene har Bjørn vært med på vannskadeprosjektet, nå er det kompetanseheving det går i:
– Et viktig tema er vannbåren varme, etter oljekrisen ble det nesten ikke skrudd oljefyrer. Jeg arbeider også litt for Fagskolen i Oslo og litt med lærlinger, det er mye kalkulasjon og mesterbrevutdannelsen. Jeg er senior.

I tillegg til å arbeide med kompetansebygging, er jeg avdelingens mann i klagesaker i Oslo og omegn fra forbrukermarkedet. Klagesakene ender i stor grad på mitt bord. Det var cirka 35 saker i 2007, i fjor var det nede i 10.

Bjørn Grimsrud er gift og har to barn, en sønn på 18 og en datt5er på 23. Og fremdeles er jakt og fiske den store lidenskapen, men en nyere hobby tar også mye tid: knivmaking.
– Det er en flott hobby. En gang var utmerkelsen til årets Anbefalt Varmeinstallatør en kniv jeg hadde laget.

Men friluftsmannen og knivmakeren Bjørn Grimsrud har også sans for det som brummer og er garantert politisk ukorrekt:
– Jeg har en svær Oldsmobile på 2,5 tonn med 375 hestekrefter. Det er en cabriolet, en meget standsmessig representasjonsbil som egner seg godt til bryllup. Alt er originalt. Den er ikke rustbeskyttet og kom rett fra California som privatimport.

Når både hestekrefter og børse og fiskestang hviler nyter Bjørn gjerne andre sider ved livet: Jeg er glad i vin. Når jeg smaker en god vin på restaurant hender det jeg kjøper i bestillingsutvalget. Sist ble det en kartong med 12 flasker av en argentinsk Medalla 2002.

Ve skal slutte med den samme barten vi startet med. Antakelig er den på plass om ikke så lenge, for det å være skjeggløs mann har Bjørn forsøkt før. Det begynte med denne replikken fra datteren:
– Du pappa, kan du ikke ta av deg den barten?
Og sluttet med denne replikken noen dager senere:
– Du pappa, kan du ikke ta på deg den barten igjen?

"Herre med bart"
Si meg er du litt pedantisk
Eller nøktern, tørr og grei
Eller kanskje litt romantisk
Og litt svermerisk som jeg

Jeg håper at jeg får møte
En herre med bart, en herre med bart
Men ikke av de lyse bløte
Den må være stiv og svart

Ja, (hull i teksten), vil De tro meg
At herrer med bart, ja herrer med bart
De virker mere modne på meg
De andre er bare kart

For som regel kan
En skjeggløs mann
Trygt betegnes som en mammadalt
Og et skjeggløst kyss
Å fyss å fyss
Det er omtrent som egg foruten salt

Nei tusen takk må jeg be om
En herre med svart og stikkende bart
Og herved får De nu beskjed om
Å skaffe Dem bart i en fart

Tekst: Finn Bø
Musikk: Kristian Hauger (1905-1977) og Jolly Kramer-Johansen (1902-1968)


En herre med bart er en norsk film fra 1942. Regien var ved Alfred Maurstad. Hovedrollene ble spilt av Per Aabel og Wenche Foss.