Misforstå meg ikke: ventilasjonsfiltre skal selvfølgelig være så energieffektive som overhodet mulig. Landets ventilasjonsanlegg sett under ett, så er det betydelige mengder kilowattimer, og ikke minst betydelige driftskostnader å spare på å velge gode filtre med optimalt trykkfall i stedet for elendige filtre med skyhøyt trykkfall.

Men når alle de grunnleggende parametrene for et godt ventilasjonsfilter er på plass (best mulig filtermedie, optimal fysisk utforming, etc), så er det til sjuende og sist bare én ting du kan gjøre for å få ned trykkfallet: å redusere partikkelutskillingsgraden. Eller for å si det mer folkelig: å minske filteret sin evne til å stoppe de minste og mest skadelige partiklene. Det er dette vi nå i mange sammenhenger ser er på god vei til å skje.

Utskillingen presses ned
Regnestykket er egentlig latterlig enkelt: reduserer du filtreringen av utepartikler, så øker du mengden innepartikler.
Et godt ventilasjonsfilter i filterklasse F7 bør stoppe godt over 50% av alle partikler med størrelse 0,4 micrometer etter utladning.

I mange tilfeller ser vi nå at utskillingen presses ned for å redusere trykkfallet, og på den måten imøtekomme et stadig økende krav om energieffektivisering.

Enkelte filterprodusenter tyner utskillingen så langt ned på 50-tallet som det er fysisk mulig uten å miste den frivillige P-sertifiseringen (minimum 50% utskilling).

Med dette oppnås kanskje ca 5% trykkfallsreduksjon. Derimot har du faktisk redusert utskillingen av de mest skadelige partiklene med så mye som 10-14%.

Med andre ord: energibesparelsen er, for å si det forsiktig, beskjeden når du tenker på hva du gjør med inneklimaet.

Enda verre blir det når enkelte filterprodusenter gir blanke i P-merkingen, som er den strengeste sertifiseringsordningen vi har i dag, og holder seg til minimumsgrensene som er fastsatt i EN779.

Såkalte lavenergifilter blir presentert som ”det beste filteret du kan få kjøpt for penger”, og selges unødvendig dyrt.

I realiteten har lavenergifiltre noe lavere partikkelutskilling enn nødvendig, og slik sett er denne type filtre ikke et godt produkt. Snarere tvert om: et F7 lavenergifilter bør gå på billigsalg fordi det ganske enkelt er et dårligere produkt, sett med inneklimaøyne.

Inneklimaet i andre rekke
Er det dit vi vil? Ønsker vi virkelig å slippe flere skadelige partikler gjennom filteret bare for å spare noen få Pascal?

I de fleste tilfellene er svaret selvfølgelig nei. Det er en altfor stor risiko å ta, og vil i verste fall være å gamble med folks helse.

I stedet for å gå ned i utskilling, burde en heller gå opp. Dette er også i tråd med Arbeidstilsynets veiledning 444 og EN13779:2007, som anbefaler at det i områder med høy luftforurensning skal brukes filter i MINIMUM filterklasse F8 for å oppnå en akseptabel kvalitet på innelufta.

Dessverre ser vi nå i flere sammenhenger at kravet om energieffektive produkter står i fare for å gå på bekostning av et godt inneklima. Det blir satt ensidig fokus på energieffektivisering, og kvaliteten på innelufta kommer i andre rekke.

Utviklingen går altså i en klar retning av at utskillingen presses ned for å oppnå en marginal energibesparelse.

Energieffektivitet blir ikke sett i sammenheng med inneklima, og kvaliteten på lufta du og jeg puster inn havner totalt i skyggen av et stadig større fokus på energieffektivisering.

Vi som filterprodusenter dilter selvfølgelig etter for å møte markedets etterspørsel.
I og forseg greit nok, for vi vil jo ikke nekte kunden å kjøpe det kunden vil ha, men vi må i alle fall ta såpass ansvar at vi informerer om hvilke konsekvenser valg av filter med unødvendig lav partikkelutskilling kan få.

Livsfarlig utvikling
For å si det rett ut: denne utviklingen kan i verste fall være livsfarlig!

Dersom du er i tvil: ta deg et ørlite øyeblikk i ro og fred, og tenk over følgende alvorlige fakta:
i 2010 omkom 210 personer i trafikkulykker i Norge.

Hvert år dør mellom 550 og 2200 norske barn og voksne tidlig på grunn av svevestøvforurensning.

Vi skal selvfølgelig ikke bagatellisere tallet på trafikkdrepte. 210 omkomne er altfor mange, selv om vi må helt tilbake til 1955 for å finne like lave tall. Men det er likevel all grunn til å spørre seg hvorfor tallet på såkalt ”tidlig døde” på grunn av svevestøvforurensning er så til de grader brutalt, når det med enkle tiltak kunne vært mye lavere.

Svevestøv blir delt inn i flere fraksjoner, avhengig av størrelse. Grovfraksjonen, partiklene mellom PM10 og PM2,5, stammer som oftest fra veistøv. Finfraksjonen PM2,5 (partikler som har en aerodynamisk diameter på 2,5 µm og mindre) stammer som regel fra forbrenningsprosesser (drivstoff, olje- og vedfyring). PM0,1 er partikler på 0,1 µm om mindre. Disse kommer også som regel fra forbrenningsprosesser, og en av de viktigste kildene er dieselmotorer.
Det er finfraksjonene som er mest skadelige. I byer/tettbebygde strøk er altså svevestøv fra veitrafikk dominerende, men i fyringssesongen kan også utslipp fra vedfyring utgjøre en betydelig del av forurensningen – og like gjerne i mindre tettsteder som i byer.

Det er også disse støvpartiklene som greier å trenge seg forbi de øvre luftveiene, videre ned i lungene, og ut i alveolene der de ikke har mulighet til å komme ut. Partiklene kan deretter gjøre skade på flere måter. De kan bryte gjennom cellevegger og etterlate seg arrvev, eller reagere direkte med cellene på andre måter. Svevestøvet kan også samvirke med gasser, deriblant Nitrogenoksider, som kan bindes til partiklene. Resultatet kan være fatalt. Det bekreftes av det enorme antallet mennesker som hvert år dør for tidlig på grunn av svevestøvforurensning. Sammenhengen mellom eksponering for svevestøv og økt risiko for lungekreft, utvikling og forverring av andre lungesykdommer, har vært dokumentert gjennom utallige rapporter i mange år. Stadig flere befolkningsstudier dokumenterer også en sammenheng mellom svevestøveksponering og hjerte-karsykdommer.

Gode filtre hjelper
Det er ingen tvil om at utendørs forurensning har stor innvirkning på kvaliteten på innelufta i hjem, barnehager, skoler og på arbeiderplasser. Svevestøvet trenger inn i bygg, ofte gjennom dårlige ventilasjonsfiltre, blir pustet inn og dratt videre ned i lungene.

Det viktigste tiltaket for å redusere problemet er åpenbart: det er først når en får gjort noe med kilden til problemet at det virkelig kan begynne å monne. Biltrafikken må reduseres.

Men vi bor nå en gang der vi bor, og vi bør i alle fall gjøre det vi kan for å hindre de minste partiklene i å trenge inn i bygninger. Og akkurat her syndes det mye. Det blir rett og slett brukt filtre med unødvendig lav utskilling. Når myndighetene diskuterer akuttiltak mot svevestøvforurensningen, så burde også minimumsutskilling på ventilasjonsfiltre være et tiltak som bør vurderes.

Byggeiere har et klart ansvar for å sørge for et godt inneklima for leietakerne sine. Og spesielt i by-nære områder, der grenseverdiene for svevestøv overskrides store deler av året, bør en tenke seg ekstra godt om ved valg av ventilasjonsfiltre. Valg av energieffektive filtre er viktig, men pass inderlig på at du ikke går ned på partikkelutskillingen. Du bør tvert om gå opp en filterklasse eller to, og dermed stoppe mer av de skadelige partiklene i stedet for færre. Det er rett og slett en billig helseforsikring å være bevisst på utskillingsgraden til et filter. Dersom en i tillegg bruker et godt kullfilter med tilstrekkelig kullmengde til å kunne ta seg av skadelige gasser på en forsvarlig måte, så er en godt rustet til å stoppe både de minste og mest skadelige partiklene, samt de mest problematiske gassene.
Men hvor mange av de som dør tidlig kunne egentlig levd dersom en hadde brukt bedre ventilasjonsfiltre? Og ikke minst: hvor mange kronisk hjerte- og lungesjuke kunne hatt et bedre liv dersom byggeiere hadde hatt større fokus på inneklima?

Det er helt umulig å tallfeste dette nøyaktig, men det vi i alle fall med sikkerhet kan si, er at vi har flere av Norges ledende eksperter på inneklima, og en lang rekke forskningsrapporter med oss når vi sier følgende: mange dødsfall kunne vært unngått ved å ha et enda større fokus på kvaliteten på ventilasjonsfiltrene.

Nye standarder
Om kort tid kommer endelig en ny EN779 formelt på plass. Den nye filterstandarden er ikke en perfekt standard, men uten tvil et skritt i riktig retning. Spesielt med tanke på at det er effektiviteten ETTER utladning som vil være avgjørende for hvilken filterklasse ventilasjonsfilteret havner i. På denne måten vil mange useriøse aktører, som tidligere har operert med F7-filtre med en utskilling på stakkarslige 20%, bli tvunget til å skjerpe seg.
Men samtidig får vi også en nedre grense der et F7-filter kan tillate seg å stoppe langt færre av de mest skadelige partiklene enn det et godt F7-filter gjør.

Igjen spør vi: er det dit vi vil? Ønsker vi virkelig å slippe flere skadelige partikler gjennom filteret og ned i lungene? Svaret er igjen nei. En bør ikke ta til takke med et F7-filter som stopper minimum 35% av 0,4 µm når en kan velge et F7-filter som stopper minimum 50% av partiklene.

Nylig ble også den nye energiklassifiseringsordningen for ventilasjonsfiltre vedtatt. Den viser at et godt ventilasjonsfilter i filterklasse F7 havner i energiklasse A – uansett om det har en utskilling på 50% eller 60%. Når det er sagt, så kan du selvfølgelig få F7-filter i energiklasse A som har 35% utskilling også, men det tydeliggjør i alle fall en ting: dersom du har valget mellom to F7-filtre som begge er i energiklasse A, så er det i alle fall ingen god grunn til å gå for filteret med lavest utskilling. Derfor bør i alle fall alle seriøse filterleverandører også informere om utskillingsverdien i sin energimerking.

INGEN TVIL
Konklusjonen er klinkende klar. All tilgjengelig forskning tilsier at redusert partikkelfiltrering øker risikoen for hjerte- og lungesykdommer. Anbefalinger fra myndigheter, samt Europeiske standarder sier det samme: det må brukes best mulig ventilasjonsfiltre med høyest mulig utskilling, og i områder med høy luftforurensning bør en gå opp i filterkvalitet i stedet for ned. Det er med andre ord opp til bransjen sjøl: filterprodusenter, ventilasjonsentreprenører, servicefirma og konsulenter – og ikke minst byggeiere, å sørge for at fokuset på energieffektivisering ikke går ut over liv og helse.

Norges ledende filterprodusent, Interfil AS, har 20 års erfaring i markedet. Vi har alltid, og vil alltid, ta vår del av ansvaret for å sørge for at lufta vi puster inn er reinest mulig. Hvert år brukes betydelige ressurser på å sikre en optimal kombinasjon av trykkfall/utskilling på produktene våre. Også Interfil har kommet så langt i sitt utviklingsarbeid at det ikke er fysisk mulig å komme særlig lenger ned i trykkfall uten at det går på bekostning av utskillingen. Derfor har også vi våre lavenergiserier i filterklasse F7, med en lavere utskilling enn det vi anser som et optimalt F7-filter. Vi vil derimot aldri la våre SuperFlow posefiltre ha en lavere minimumsutskilling enn 50% av 0,4 µm partikler, som er den nedre grensen markedets strengeste sertifiseringsordning for ventilasjonsfiltre, P-merkingen, opererer med. Vi setter ganske enkelt inneklimaet i fremste rekke.