Denne salven kommer innledningsvis i en rapport som ble fremlagt nylig, og det var først og fremst våtromsområdet som fikk høre om egen manglende innsats innenfor investering i innovasjon.

Rapporten heter “Fruktbart samspill – eller klamme omfavnelser?” og er en analyse av byggevareprodusenters innovasjonssystemer i en nasjonal institusjonell kontekst.

Analaysen er utarbeidet av Finn Ørstadvik og Trond Einar Pedersen med Norges forskningsråd, Byggenæringens Landsforening og Veidekke Entreprenør AS som oppdragsgivere.

Det blir påpekt at mye forskning og innovasjon tilflyter næringen gjennom innsatsvarer og gjennom utstyr og maskiner som brukes i bygging. Innovative byggevareprodusenter spiller en nøkkelrolle i utviklingen av moderne bygging, og har stor innflytelse både på utførende aktørers kunnskapsbehov og deres kunnskapsnivå, skrives det.

Produsentene spiller imidlertid ikke denne rollen alene. Byggteknisk forskning i Norge har gitt og gir viktige bidrag blant annet gjennom formidling av resultater fra forsknings- og utviklingsarbeid til næringen. SINTEF Byggforsk leverer en lang rekke detaljerte løsningsforslag på vanlige utfordringer i bygging, men bidrar også gjennom sin virksomhet til arbeid med utforming av lover og forskrifter og til politikkutvikling.

I rapporten studeres byggevareprodusentenes bidrag til utviklingen av våtromsbygging gjennom en innovasjonssystemanalyse.

I rapporten analyserer fire byggevareprodusenter av våtromsprodukter, og det legges stor vekt på å forstå den bredere konteksten deres produksjons- og innovasjonsvirksomhet foregår innenfor.

“Det empiriske fokuset for analysen er smalt. Vi konsentrerer oss om bygningsplater som brukes i våtrom. I sentrum for oppmerksomheten er de produsentene av slike plater som finnes i Norge, og de “betydningsfulle andre” som disse aktørene har i sine institusjonelle omgivelser. Blant disse er SINTEF Byggforsk, og vi har funnet at dette forskningsinstituttet spiller flere roller som er viktige for byggevareprodusentene. Vi har samlet informasjon om bedriftene og om aktører i disses omgivelser fra flere kilder, blant annet gjennom Internett, og gjennom besøk hvor vi intervjuet representanter for ledelsen.” Sitat slutt fra rapporten.

Og fortsetter: “Et viktig resultat av analysen er at byggevareprodusenter og –leverandører spiller en helt sentral rolle for kunnskap om bygging med våtromsplater. De spiller en dobbelt rolle ved at de både i vesentlig grad former kunnskapsbehovene blant dem som utfører bygging, og ved at de selv er med på å dekke disse behovene. Kunnskapsformidling skjer gjennom flere kanaler, og i samarbeid både med bransjeorganisasjoner og byggevarehandel. En god del av informasjonsformidlingen og kunnskapsutviklingen har form av organiserte opplæringstilbud, som kurs og seminarer. Kunnskapen som formidles er først og fremst produktspesifikk, og er tett integrert i produsentenes og leverandørenes strategier for markedsføring og markedsutvikling.”

Deretter slår rapporten fast at både industriell byggevareproduksjon og byggenæringen fremstår i offentlig statistikk som en næring som gjør lite forskning og utvikling og som investerer lite i innovasjon. Mye forskning og innovasjon tilflyter likevel næringen gjennom innsatsvarer og gjennom utstyr og maskiner som brukes i bygging. Innovative byggevareprodusenter spiller en nøkkelrolle i utviklingen av moderne bygging, og har stor innflytelse både på utførende aktørers kunnskapsbehov og deres kunnskapsnivå.

Produsentene spiller imidlertid ikke denne rollen alene. Byggteknisk forskning i Norge har gitt og gir viktige bidrag blant annet gjennom formidling av resultater fra forsknings- og utviklingsarbeid til næringen. SINTEF Byggforsk leverer en lang rekke detaljerte løsningsforslag på vanlige utfordringer i bygging, men bidrar også gjennom sin virksomhet til arbeid med utforming av lover og forskrifter og til politikkutvikling.

Forskerne påpeker i rapporten at både industriell byggevareproduksjon og byggevarehandel i Norge er dominert av utenlandsk eide konserner. Det skjer en storstilt internasjonalisering av byggenæringen i Norge gjennom produktene som anvendes i bygging. Dette er imidlertid relativt lite synlig, og én grunn til dette synes å være måten aktørene velger å profilere seg på. I markedsføringen av produktene er bransjenærhet i Norge mye mer avgjørende for vellykket innsalg til utførende aktører enn status som internasjonalt, teknologisk ledende byggevarekonsern.

De skriver at det mest overraskende er at måten det nasjonale innovasjonssystemet er strukturert på er problematisk på våtromsområdet.

Sitat: “Vi påviser i analysen at systemet gjennomgående er preget av en spenning mellom eksisterende teknologi basert på bygging med standard gipsplater, og ny teknologi som tar i bruk plater som tåler fuktighet og vann på en helt annen måte enn vanlig gips.”

Deretter anerkjenner de i analysen at forskningsinstituttet SINTEF Byggforsk spiller en viktig rolle som nasjonalt godkjenningsorgan for byggevarer, samtidig som det spiller en rolle som byggteknisk rådgivningsmiljø både for myndigheter og for private aktører.

De understreker at instituttet får bare en mindre andel av sine inntekter gjennom en grunnbevilgning fra Norges forskningsråd, og er slik et institutt som i stor grad skaffer seg inntekter gjennom konkurranse om oppdrag, i form av forskningsprosjekter, rådgivning (for private og offentlige oppdragsgivere) og i rollen som nasjonalt godkjenningsorgan.

På denne måten får instituttet inntekter fra aktiviteter som ikke uten videre lar seg forene: Én utfordring er balansen mellom krav om offentlighet om forskningsresultater på den ene siden, og kommersielle krav til konfidensialitet på den andre siden. Her kan det lett oppstå ulike forventninger og interessekonflikter mellom forskningsmiljøet og avanserte utviklingsmiljøer innenfor kommersielle virksomheter.

En annen utfordring de påpeker er koblingen av rollen som rådgiver for myndighetene i saker som gjelder hvilke krav det er fornuftig å stille til aktørene i byggenæringen, og rollen som partner i innovasjonssatsninger for en eller flere aktører som har kommersielle interesser i hvordan myndighetene regulerer virksomheten i næringen.

Det er problematisk når instituttet gir råd om teknisk forskrift på våtromsområdet, samtidig som instituttet spiller en aktiv rolle i utvikling av nye byggevarer som skal brukes i våtromsbygging, skriver forskerne.
Men SINTEF Byggforsk lager tydelige skiller på prosjektnivå i sin organisasjon for å unngå uheldig rolleblanding, og de skriver at det ikke er påvist at uheldig rolleblanding skjer.

Det vi derimot har påvist, skriver forskerne, er to ting: For det første at en del aktører i byggevarebransjen og på våtromsområdet oppfatter selv den teoretiske muligheten for rolleblanding i seg selv som et betydelig problem. For det andre har vi påvist at rollen som nasjonalt godkjenningsorgan av prinsipielle grunner er vanskelig å forene med en rolle som pådriver for banebrytende teknologiutvikling og radikal innovasjon. Poenget her er at man i rollen som godkjenningsorgan som institutt uunngåelig kommer i en rolle hvor man vil måtte forsvare etablert praksis og tunge aktørers interesser, og at dette i de fleste tilfeller vil komme i konflikt med at instituttet engasjerer seg sterkt i samarbeid med enkeltaktører eller grupper av aktører som bestreber seg på å få til radikal innovasjon.

Sagt på en annen måte oppstår problemer der hvor emergente innovasjonssystemer rundt innovative aktører skal kobles opp mot det nasjonale innovasjonssystemet på våtromsområdet. Det fremstår for oss som en interessant og vesentlig innovasjonspolitisk utfordring å gjøre noe med dette, og dette er et eksempel på en utfordring som faktisk ikke kan løses bare ved at det offentlige bevilger mer penger.

Det grunnleggende problemet er nemlig ikke at forskningsinstituttet SINTEF Byggforsk skaffer seg inntekter gjennom ulike typer aktiviteter, men heller at aktivitetene i seg selv fremstår som rivaliserende og ikke komplementære, avslutter Finn Ørstadvik og Trond Einar Pedersen.

Trond Einar Pedersern arbeicet med denne rapporten inntil han sluttet ved NIFU i desember 2010. Arbeidet er tatt videre4 av Finn Ørstavik som har ansvaret for dern ndelige analysen og konklusjonene som fremkommer i rapporten.

Last ned NIFU-rapporten her (pdf).