Norske særkrav til installasjon av tappevann har vært omtalt i VVSforum i en årrekke. Det er ingen hemmelighet at uklare og særnorske krav i TEK17 har skapt mye frustrasjon og ekstra kostnader.
Dette er trolig bakteppet for at de tre KEM - ingeniørene, Marius J. Hansen, Ole Magnus Røsholm og Kai Skoglund ved Fagskolen Innlandet har foretatt en sammenligning av norske og tyske tappevannsinstallasjoner, der de viser til at det eksisterer fundamentale forskjeller mellom systemene, både i tekniske løsninger, forskrifter og prioriteringer. Veiledere til rapporten har vært, Trond Erik Fugleberg og Øyvind Norland, ved Fagskolen Innlandet.
Artikkelen fortsetter under bildet:
Personene som har utarbeidet rapporten om norske tappevannsløsninger kontra tyske, er fra venstre Ole Magnus Røsholm, Marius J. Hansen, og i rundt bilde, Kai Skolglund.
Ifølge rapporten ligger de største forskjellene i tankearbeidet som ligger bak forskriftene og dermed den praksis de avføder. Tyske løsninger og tradisjon vektlegger vannkvalitet og hygiene, der systemene designes for optimal vannsirkulasjon, temperaturkontroll og forebygging av bakterievekst. Den tyske tilnærmingen er forankret i prinsippet om at "drikkevann er mer enn et næringsmiddel" og må beskyttes gjennom hele distribusjonssystemet. Norske installasjoner er i dag dominert av rør-i-rør-systemer, som prioriterer utskiftbarhet og vannskadesikring.
Teknisk sett representerer norske rør-i-rør systemer og tyske pressfittingsystemer dermed to distinkte løsningsmodeller. Norske rør-i-rør systemer karakteriseres av et dobbelt rørsystem med indre vannrør (typisk PEX) og ytre beskyttelsesrør, samt fordelerskap med dreneringsløsning. De tyske systemene benytter oftere flerlagsrør med pressfittings i ringledningskonfigurasjoner som prioriterer kontinuerlig vannsirkulasjon og minimering av stillestående vann. Det er ikke krav om doble rør eller at lekkasjer skal oppdages mm. Tyske systemer bygges skjult.
Rapporten avdekker også at den store dominansen av rør-i-rør-systemer i Norge ikke primært skyldes dokumenterte tekniske fordeler, men snarere en konservativ tolkning av funksjonskrav og en etablert bransjekultur. Intervjuene med faginstanser som Sintef, DIBK, Fagrådet for våtrom og Tryg Forsikring indikerer at selv om TEK17 teoretisk åpner for alternative løsninger, motvirker ansvarsfordelingen i praksis innovasjon, siden prosjekterende tenderer til å velge "trygge" løsninger for å unngå potensielt ansvar, på tross av at de ikke leverer moderne vannhygiene eller komfort.
Rapporten identifiserer flere tekniske utfordringer ved de dominerende rør-i-rør-systemene, herunder dokumenterte monteringsfeil, praktiske utfordringer med utskiftbarhet, temperaturkontroll i sjakter og problemer med implementering i større bygg. Særlig bekymringsfullt er mangelen på forskning og statistikk omkring legionellarisiko i ulike systemtyper, samt fraværet av komparativ statistikk som kan dokumentere om de norske løsningene faktisk gir bedre resultater enn europeiske alternativer.
Fra et ressurs- og bærekraftperspektiv medfører de norske rør-i-rør -systemene dessuten et betydelig høyere materialforbruk enn alternativer, noe som både øker kostnadene og miljøavtrykket. Dette står i kontrast til økende fokus på ressurseffektivitet og miljøhensyn i byggebransjen.
Intervjuene med bransjen tyder imidlertid på at fagmiljøene er åpne for å revurdere dagens strenge krav til utskiftbarhet, spesielt i lys av nyere materialer med redusert korrosjonsrisiko. Både tekniske fordeler, bedre vannhygiene, temperaturkontroll, økonomiske hensyn og bærekraftperspektiver taler for en slik revurdering.
Og fra intervjuet med Sintef i rapporten fremkommer det at norske myndigheter har et tydelig fokus på å sikre
