De ulike mål og virkemidler i Norge må derfor sees i sammenheng med de europeiske utfordringene. Hensynet til forsyningssikkerhet står særlig sentralt i Europa. I et gjennomsnittsår importerer EU cirka 40 prosent av all energi som medlemslandene forbruker.
Norge på sin side eksporterer 80-90 prosent av den energien som produseres,hovedsakelig i form av olje og gass.
Norske myndigheter planlegger å etablere et svensk-norsk marked for elsertifikater i 2012. Ordningen skal bidra til økt fornybar kraftproduksjon på totalt 26,4 TWh i de to landene. Dette vil kunne bidra til en økt fornybarandel i henhold til fornybardirektivet.
For Norge sin del ligger problemet i at det er svært lite fossil kraftproduksjon å fase ut, noe som innebærer at mye av den nye kraftproduksjonen som kommer fra sertifikatordningen vil måtte gå til eksport.
Norge møter derfor en utfordring ved at fornybardirektivet gir alle grenseomliggende land insentiver til å forbli selvforsynt med elektrisitet og satse på eksport av fornybar energi. Import av elektrisitet fra Norge vil redusere mottakerlandets fornybarandel i henhold til EUs beregningsmetodikk i fornybardirektivet.
Den samme utfordringen vedrørende kraftoverskudd vil Norge møte dersom det satses på en storstilt omlegging til bruk av varmepumper. Rapporten viser at Norge teoretisk sett kan imøtekomme sin fornybarforpliktelse utelukkende ved bruk av varmepumper til erstatning for fossilt brensel og direktevirkende elektrisitet.
Dersom Norge gjennomforer en slik omlegging vil det frigjøres over 26 TWh elektrisitet, der bare en liten andel realistisk sett vil kunne erstatte innenlands fossilt energibruk i transport- og offshoresektoren, fastslår rapporten.
EUs reviderte fornybardirektiv (Direktiv 2009/28/EC) ble innført 23.april 2009. Formålet med direktivet er å øke andelen fornybar energi i EUs samlede sluttforbruk fra 8,5 prosent i 2005 til 20 prosent i 2020.
Hvert enkelt medlemsland er imidlertid forpliktet til ulike andelskrav, der byrdefordelingen hovedsakelig baseres på BNP per innbygger. I tillegg til å fastsette krav til fornybar energi, beskriver direktivet hvilke økonomiske virkemidler og ulike fleksible mekanismer medlemslandene kan ta i bruk for å sikre nasjonal måloppnåelse.
Fornybardirektivet er vurdert som EOS-relevant og må derfor integreres i norsk lovverk. Olje- og energidepartementet er i prosess med å implementere direktivets bestemmelser og er i den forbindelse i forhandlinger med EU om hvilket nasjonalt andelskrav som skal gjelde for Norge.
Varmepumper defineres under gitte forutsetninger som fornybar energi i direktivet. Varmepumper vil dermed potensielt kunne bidra til oppnåelse av nasjonalt andelskrav dersom det kommer til erstatning for ikke-fornybare energibærere.
På bakgrunn av overstående vil det være av verdi for aktører i varmepumpebransjen å identifisere og vurdere potensialet for bruk av varmepumper i forhold til måloppnåelse av et mulig norsk andelskrav.
Dersom en slik analyse viser at varmepumpens bidrag er av betydelig omfang, vil dette kunne underbygge økt samfunnsmessig fokus, bedrede regulatoriske rammebetingelser og økt bruk av økonomiske virkemidler for å fremme bruk av varmepumper i det norske varmemarkedet, skriver rapporten.
Rapporten redegjør for varmepumpenes potensielle bidrag til norsk måloppnåelse i tilknytning til fornybardirektivet ved å konvertere eksisterende varmesystemer basert pa bioenergi, elektrisitet eller fossile brensler. Bruk av varmepumper vil imidlertid også ha konsekvenser for mål om redusert energibruk.
Varmepumpens rolle og potensial i forbindelse med EUs mål om energieffektivisering er derfor også omtalt i et eget vedlegg til rapporten.
Rapporten er utformet av ADAPT Consulting på oppdrag av Norsk Varmepumpeforening og Norsk Teknologi.
Hent hele rapporten her som PDF-dokument: Varmepumper og fornybardirektivet
Les også fra Tyskland Null energiforbruk er målet fra 2019
GI DIN KOMMENTAR HER:
