For sanitærinstallasjoner bør det være tilstrekkelig med to tiltaksklasser og det bør ikke være nødvendig å skille mellom utførelse og prosjektering. Det er den ansvarlige for utførelsen som bør ha hovedansvaret, slik ordningen i praksis fungerer. For sanitærinstallasjoner bør det være tilstrekkelig med to tiltaksklasser og det bør ikke være nødvendig å skille mellom utførelse og prosjektering. Det er den ansvarlige for utførelsen som bør ha hovedansvaret, slik ordningen i praksis fungerer. Les også: - Må gjøre noe med godkjenningsordningen for rørleggerarbeider Mesterbrev bør være minstekrav i klasse 1, mens minstekravet i klasse 2 bør være fagskoleingeniør. Spesiell, teoretisk ingeniørkompetanse kan knyttes til prosjektering etter behov.  Det bør også være faglige minstekrav til den som skal utføre arbeidet på bygget. Med bakgrunn i misnøye og dårlige erfaringer med dagens ordning for tiltaksklasser lanserer Ole Larmerud i VVSForeningen nå et forslag til ny struktur på godkjenningsordningen, i første rekke for sanitærinstallasjoner. - Som tidligere uttalt er hele ordningen moden for revisjon. Sanitæranlegg er et naturlig sted å begynne når man skal reformere ordningen, siden dette var omfattet av autorisasjonsordningen før 1997. Jeg har laget et utkast til åpen debatt for hvordan ordningen kan se ut for sanitærinstallasjoner. Så kan man eventuelt bygge videre på disse prinsippene når man skal se på andre godkjenningsområder for faget, sier Larmerud. Kompetanse for tiltak Utgangspunktet for Larmeruds forslag er at ansvarsretten må bygge på relevant fag- og lederkompetanse tilpasset jobben som skal gjøres. - Jeg forutsetter at ordningen skal bygge på sunn fornuft, relevant kompetanse og rettferdighet. Dette gjelder alle faser i prosjektet, men ansvaret bør samles hos foretakene som står for utførelsen, det vil si hos entreprenørene for de ulike områdene. Kompetansen til de ansvarlige utførende foretakene må bygge på en kombinasjon av teori og relevant praksis, tilpasset tiltaket og basert på fagenes læreplaner og sertifikater på ulike nivåer. Et svennebrev, mesterbrev og eksamen fra fagskole er formelle, objektive kompetansebevis i fagene, sier Larmerud som har en forkjærlighet for fagskoleutdanningen. Det er en utdanning som kombinerer fagteori og praksis på et rett nivå for ansvarsrett for rørinstallasjoner. Saken fortsetter under tabellen: Klassene I forslaget dreier tiltaksklasse 1 seg om å lede og utføre vanlige sanitærinstallasjoner med omfang tilsvarende innholdet i læreplanen for rørlegger- og mesterutdanningen, uavhengig av byggets tiltaksklasse. Tiltaksklasse 2 foreslås å omfatte det som går ut over læreplan i rørleggerutdanningen, som kompliserte sanitærinstallasjoner med ekstern prosjektering og egen prosjektorganisasjon. I tiltaksklasse 1 bør det være et krav til svennebrev for den praktiske utførelsen og mesterbrev for å lede og prosjektere tiltakene. - Jeg vil dermed heve kravet i tiltaksklasse 1 fordi en nyutdannet rørlegger trenger erfaring med slike prosjekter for å prosjektere og lede dem, det er noe han kan dokumentere i sin mesterprøve. I tiltaksklasse 2 bør det kreves fagskoleingeniør (KEM) for prosjektering og ledelse. Like viktig som å stille krav til faglig leder, er å ha krav til fagfolkene som utfører jobben. Derfor er krav til rørlegger også med i oversikten. Hva med ingeniørene? Ren teoretisk ingeniørkompetanse bør ikke være tilstrekkelig kompetanse for ansvarsretten, men en ingeniør skal kunne bidra med teoretisk kompetanse der dette er nødvendig for å kvalitetssikre tiltaket. Skissen under viser et forenklet system for dokumentasjon og godkjenning av foretak basert på godkjenningsområdet sanitærinstallasjoner. - Tabellen jeg foreslår øker de faglige kravene i tiltaksklasse 1 og senker det teoretiske prosjekteringskravet i klasse 2 i forhold til dagens system. Vi snakker fortsatt om sanitærinstallasjoner. Forslaget vil etter min oppfatning sikre kompetanse i de ulike klassene, på et fornuftig nivå. Dette vil både sikre kvaliteten og være rettferdig i forhold til kompetanse. Samtidig er tabellen et eksempel på hvordan godkjenninger innenfor andre områder kan settes opp og bygges ut. Mitt hovedanliggende er å forenkle nåværende system, og rotfeste det i konkret dokumenterbar kompetanse, sier Larmerud. Det bør dessuten være en selvfølge at lederkompetansen som godkjenningen krever er forankret i foretaket og at all innleie av faglig spisskompetanse skjer i henhold til foretakets KS-plan.