Der andre ser et hus, ser han mennesket i huset. Men fremdeles venter han forgjeves på krigsdeltakermedaljen for sin innsats som åtteåring under krigen. Ukens profil er Gaute Flatheim.

Gaute Flatheim er, så vidt jeg vet, den eneste som har fått måleenhet oppkalt etter seg i vvs-bransjen: ”Gaut”. Én ”gaut” er en dobling av luftmengden i forhold til det en ”normal” rådgiver vil ha. Gaute Flatheim vil ha luftmengder som tilsvarer frisk bris på Galdhøpiggen, og den skal blåse i et tørt og rent bygg uten materialer som avgir skadelige stoffer.

”Gaute” er et skjellsord blant entreprenører som gjerne vil tjene raske penger på bygg som ikke holder mål. Noen ønsker ham dit pepperen gror, og betaler gjerne billetten. Til gjengjeld er han elsket av mange som kan glede seg over et godt innemiljø, eller kanskje til og med har fått helsen tilbake etter at han tok saken. Etter en mannsalder med innemiljø som spesialfelt er han fremdeles like engasjert i hva innemiljøet betyr for helsen vår.

Hvem er så denne brysomme mannen?
Gaute Flatheim vokste opp i Stavanger, der hans far var fabrikksjef på DeNoFa Lilleborg. Det var der han først demonstrerte sine ferdigheter som plageånd. Det var under krigen og det var tyskerne det gikk utover. Gaute og en kamerat snek seg om bord på en lastepram som lå ved kai. På den var det et ratt som åtte år gamle Gaute syntes det var morsomt å dreie på. Neste dag lå skipet på bunn – noen hadde åpnet bunnventilen. Men Rosenbergs flytekran hevet lekteren i maidagene 1945.

Nå er det slumsete byggherrer som får unngjelde. De har ofte mer enn barnestreker å svare for.

Gaute ble sivilingeniør fra NTH i 1963 og begynte hos Borgen & Conradi AS, den gang et velkjent rådgivende ingeniørfirma. Allerede der røpet ekstremisten Gaute sitt samme jeg for bransjen:
–Jeg overtok som sivilingeniør for Y-blokken i Regjeringskvartalet og oppdaget at den ventilasjonen Statens bygge- og eiendomsdirektorat (nå Statsbygg) hadde krevd, var helt bak mål. På det første byggemøtet ble jeg klubbet ned og kalt jypling. Jeg skulle bare prosjektere som de sa. For en statsinstitusjon.
Sjefen ba meg skrive et brev om at ventilasjonen ikke ville fungere, da hadde vi gjort nok, mente han. Kontornøkkelen kom fort opp på bordet til sjefen. Jeg ville ikke jobbe i et firma med den holdningen og skrev i stedet oppsigelsesbrev samme kveld.

En måned senere, i januar 1965, startet jeg Siv.ing. Gaute Flatheim AS. Ni år senere var det landets største i vvs-teknikk. På det meste hadde vi 142 ansatte. Men vi ble grepet av nedgangstidene i annen del av 1980-årene. En tabbe med en leiekontrakt gjorde at vi tapte nærmere 20 millioner kroner på fire år og det endte med at vi solgte til et svensk firma. Det var bedre enn å slå oss konkurs. Deretter begynte jeg for meg selv igjen, og noe av det første jeg gjorde var å doble timeprisen fra 425 til 850 kroner – det hjalp godt.
Statsbygg har for øvrig dokumentert senere at bygningsfysikk lå langt utenfor kompetanseområdet da de bygde 19.000 m2 for Oljedirektoratet for over 20 år siden. Vi har avslørt alvorlige fuktskader i hele bygget. Alle fasader må rives, og ENTRA har estimert kostnadene til 54 millioner. Gips, stendere, sviller og isolasjon er helt ødelagt.

–Du klager over at det meste som kan gå galt, går galt når det gjelder innemiljø. Hvorfor går det så galt?
–Problemet er byggherrers og entreprenørers ønske om å tjene raske penger, og at det er så mange rådgivere i vvs-bransjen som bare ser frem til lønningsdagen og ikke engasjerer seg. De ender opp som lydige lakeier for entreprenørene og kommer trekkende med minimumsforskriftene.
En viktig ulykkesårsak er entreprenørstyrt prosjektering, som ofte betyr at det spares penger på at arkitekter og rådgivere ikke skal følge med på byggeplassen. Det betyr at de ikke får den nødvendige tilbakemeldingen, noe som igjen fører til en serieproduksjon av tabber fra prosjekt til prosjekt.
Hederlige unntak er Kruse Smith AS og YIT AS som i to store kontorprosjekter for Trallfa Industrier AS sa farvel til lavprismodellen. Det var en fornøyelse å jobbe med dette som kvalitetssikringssjef.

–Men entreprenøren er i samme situasjon som deg og meg, han må tjene penger på det han gjør. Den ideelle fordring er lite verdt hvis den skal honoreres i skifteretten. Hvordan kan entreprenøren tilby et godt prosjekt i en anbudskonkurranse hvor pris er så avgjørende at han må velge det billigste?
–Det kan bare løses ved at byggherren er nødt til å spesifisere en høyere standard enn det som er vanlig i dag. Årsaken til dårlig innemiljø er ofte at man skal spare på investeringene. Nøkkelbegrepet her er totaløkonomi, som synes å være ukjent hos mange offentlige og private byggherrer. Det skyldes at vi stort sett snakker om investering, drift, vedlikehold, forvaltning, pluss renhold og energi ikke om personalrettede kostnader. Energi vies for tiden stor oppmerksomhet, og ikke sjelden på bekostning av innemiljøet.
I offentlige bygg utgjør de nevnte utgiftspostene bare cirka 15 prosent av totalkostnadene, de øvrige 85-90 prosent i yrkesbygg er presonalkostnader, det er lønn og sosiale utgifter som teller mest. Dette tar man imidlertid lite hensyn til i statsforvaltningen, i kommune-Norge eller i entreprenørstyrte prosjekter. Der er det investeringskronene som styrer prosjektene, som regel ut på åpent hav.

I en alder av 72 år er Gaute Flatheim fremdeles opptatt av å hjelpe mennesker som har fått helseskader av dårlig innemiljø, og å rådgi byggherrer som vil ha det beste. Hans motto er fremdeles: ” Jeg skal plage byggebransjen til fire dager før jeg legges i jorden. Det er de fire dagene på likhuset.”