Dette skriver Per Kristian Rørstad i en kronikk i Forskning.no.
Han tar utgangspunkt i at etter hogst ligger det igjen betydelige mengder biomasse i form av greiner, bar, topper, stubber, røtter og stammedeler som ikke egner seg til (vanlige) industrielle formål. Normalt tas om lag 50 prosent av biomassen ut ved en hogst.
Den døde biomassen som ligger igjen i skogen blir utsatt for de naturlige prosessene og brytes ned over tid. Karbonet som var fanget av trærne, vil igjen havne i atmosfæren – hovedsakelig som CO2. Hvor rakst nedbrytningen går, avhenger bla. av mikroklima og egenskapene til biomassen (Næsset, 1999).
Det å brenne en del av biomassen som ligger igjen i skogen etter hogst, betyr at vi flytter utslippene fra biomassen i tid. Vi slipper ut alt i dag i stedet for å fordele det over lang tid. Dersom vi utnytter energien i hogstavfallet, vil vi kunne redusere bruken av fossile energikilder og dermed unngå utslipp av fossilt karbon. Energiutnyttelse av hogstavfall fører derfor til redusert utslipp av klimagasser – i det lange løp.
Bruk av hogstavfall til energiformål sammenlignet med å la hogstavfallet ligge igjen i skogen, vil normalt føre til en netto økning i utslippene det første året. Det er fordi forbrenning av biomasse fører til et høyere utslipp per kWh enn de relevante fossile alternativene, og det unngåtte utslippet fra naturlig nedbrytning er langt lavere.
Dersom hogstavfallet blir ligge i skogen vil det akkumulerte utslippet øke over tid. På ett eller annet tidspunkt vil det akkumulerte naturlige utslippet bli større enn nettoutslippet i det året uttaket og forbrenningen av hogstavfallet skjer. Etter det tidspunktet gir bioenergialternativet en positiv akkumulert effekt – dvs. redusert akkumulert utslipp.
Gjøres tingene på den riktige måten – dvs velger de beste bioenergialternativene – er karbongjelden tilbakebetalt i løpet av et par tiår.
I år 2145 – som er Holtsmark svar på hvor lang tid det tar – er det kortsiktige karbonlånet vi tar i dag blitt til ett stort karboninnskudd.
Les hele artikkelen Forskning.no
