”Vi har mye å lære fra våre nordlige naboer. Vi er både like og forskjellige på samme tid.” skriver det svenske Boverkets generaldirektør Janna Valik i forordet til en 83 siders analyse om boligbyggingen i Sverige, Finland, Danmark og Norge. Boverket sorterer under Socialdepartementet i Sverige og jobber med en rekke oppgaver rundt boliger.
Boverket har siden januar i fjor jobbet ut en analyse av boligbyggingen i Norden, og nå foreligger en ferdig rapport.
I analysen har Boverket sett på utvikling av boliger, boligpolitikk, produksjonskostnader, finansierings- og plansystemer. Det blir blant annet påpekt at Sverige i hovedsak skiller seg fra de andre landene når det gjelder utforming av boligpolitikk og planleggingsystemer og støtte til nybygging.
En generell konklusjon er at det ikke kan identifiseres noe land der byggherrene opplever færre barrierer i boligbyggingen. Det kan heller ikke vise til noe land som er en "suksess-modell".
Antall bebodde boliger i forhold til folketallet i 2010 var relativt likt blant de fire landene, både samlet og i hovedstedene.
Unntaket er Norge, som hadde seks prosent færre boliger per 1000 innbyggere enn Sverige. Statistikk opp til 2000 viser også at Norge og Danmark hadde flere rom per innbygger, mens Finland hadde færre enn Sverige.
Det siste tiåret har det i Finland og Norge blitt påbegynt to ganger så mange boliger per tusen innbyggere enn i Sverige, mens Danmark har bygd 60 prosent mer enn Sverige. Hvis man kun sammenligner hovedstedene i de fire landene så er forskjellene mye mindre. I København har det vært påbegynt 13 prosent færre boliger per tusen innbyggere enn i Stockholm, mens det har vært 20 til 30 prosent mer i Helsinki og Oslo. Dette viser at det er utenfor hovedsteder de store forskjellene finnes.
Rapporten påpeker at bygging av boliger bør være relatert til befolkningsvekst. Befolkningen i Norge og Sverige har økt betydelig mer enn i Danmark og Finland, spesielt i hovedstedene. Befolkningsvekst har vært størst i løpet av tiårets andre halvår.
Antallet boliger i forhold til befolkningen har økt, spesielt i Finland og Danmark, som har bygget mer enn dobbelt så mange boliger per nye beboere. Rapporten viser til at i Helsinki er det blitt bygget dobbelt så mange som Stockholm med 0,9 nye boliger per innbygger, sammenlignet med 0,4 i Stockholm, det samme som i Oslo. I København har det vært bygget litt mer med 0,6 boliger per nye beboere.
Uansett hvilken av de dimensjonene som brukes har boligbyggingen vært mest omfattende
i Finland i løpet av tiåret.
I alle fire land ble boligbyggingen redusert etter 2006, spesielt i Danmark hvor antallet igangsatte boliger falt kraftig. I Sverige minket boligbyggingen mest idet statlig støtte falt bort. Under finanskrisen 2008-2009 ble boligbyggingen pånytt påvirket i negativ retning i alle fire land. Finanskrisen førte imidlertid til en aktiv stabiliseringspolitikk for nye bygg i Danmark, Finland og Norge, men ikke i Sverige. Allerede i 2010 var Finland tilbake på nivå som før krisen.
Hvis man ser over en periode på tjue år viser dette at Finland skiller seg fra en forholdsvis høyt og stabilt nivå på boligbyggingen, uavhengig av konjuktur og etterspørsel.
Danske, finske og norske regjeringer har ulike syn på hvilken måte og hvilke virkemidler som skal styre boligpolitikken. Felles for disse landenes boligpolitikk er at det offentlige, gjennom ulike institusjoner, skal ha en aktiv rolle.
I Norge og Finland er finansinstitusjonene Husbanken og ARA det viktigste boligpolitiske verktøyet, mens boligpolitikk i Danmark har vært kanalisert gjennom de almene boligselskaper og utleieboliger.
Aktørene i bygg-og eiendomsbransjen vil ha langsiktige stabile spilleregler. Et byggeprosjekt kan ta opp til 10 år fra idé til innflytting. Det må derfor overleve flere politiske valg og avgjørelser, ofte med endring i boligpolitikken, skriver rapporten.
Nordregio, som har utført intervjuer med private utbyggere i Stockholm viser at det er en stor kostnadmessig usikkerhet å bygge utleieboliger. Byggherrene gir uttrykk for t de ikke våger å satse på å bygge opp en utleiekompetanse fordi den politiske viljen fort kan skifte. Blant de nordiske landene, blir Norge fremhevet som landet med mest stabil boligpolitikk.
De nordiske lands boligpolitikken er bygget opp på ulike måter, men i grove trekk finnes det en hovedlinje som er basert på at boliger skal bygges på markedsmessige vilkår. Landene driver også en mer eller mindre aktiv sosial boligbygging policy i tillegg til markedesprinsippet.
Det er tydelig at denne satsingen er forskjellig i de nordiske landene og at dette er historisk betinget.
I Danmark er det et system forå støtte til almene boligene, som kan setttes inn i et perspektiv på 80 til 160 års historie, avhengig av hvordan man regner.
I Norge har man latt Husbanken ta seg av mer og av boligbygging for svakere grupper, uten at man fjerner retten til å eie egen bolig, et prinsipp som har vært fremtredende helt siden 2. verdenskrig.
Fokus har vært på studentboliger, eldreboliger og boliger for "vanskeligstilte". Sistnevnte retter seg til en heterogen gruppe av sårbare mennesker.
I Finland er statlige subsidierte utleieboliger gjennom ARA-prosjekter eksempel på et varig boligpolitisk instrument. I tillegg har den finske staten gjort en ganske sterk satsing rettet mot bestemte grupper.
Generelt har statens rolle i den faktiske utlån falt. I Danmark, Finland og Norge har finansieringen vært forskjellig organisert. Særdeleshet i Finland og Norge, men også i noen grad i Danmark, støtter det offentligte med lån eller garantier. I Sverige støtter det offentlige kun med kredittgarantier.
Når man ser bort den uunngåelige negative påvirkningen finanskrisen i 2008-2009 hadde på boligfinansieringen så oppleves ikke finansiering å være et stort problem for utbyggere i storbyområder.
Men dette kan være tilfelle for mindre bedrifter som ønsker å gå inn i større byggeprosjekter. De små har som oftes for liten egenkapital for å kunne konkurrere med de større selskapene under prosessen før byggestart.
Alle fire nordiske landene har målrettet støtte til nybygg, men i ulike omfang. Generelt rettes støtten mot visse kategorier av boliger.
De danske almene boliger finansieres med et kontanttilskudd fra de boende, med et kommunalt grunnkapital og et lån (kreditinstituttlån). Det statlige rentebidraget er koblet til lånet. Almene boliger bygges for familier og studentboliger.
I løpet av 2001-2010, har de årlige offentlige utgifter til rentesubsidiering variert mellom 1 til 3,5 milliarder danske kroner. Totalt er det utbetalt 20,6 milliarder danske kroner. Dette tallet inkluderer også utgifter for mange prosjekter som ble ferdigstilt før 2001 og noen renoveringsrenter for studentboliger.
Finland, slik som Danmark, har et rentebidragssystem som i hovedsak retter seg mot behovsprøvde boliger i et regulert leiemarked. Fra 2001 til 2010 har det finske staten betalt ut 550 millioner euro i rentebidrag. Dette tallet inkluderer også kostnadene for mange prosjekter som ble ferdigstilt før 2001. I tillegg har staten siden 2005 subsidiert boliger for grupper med spesielle behov. Disse har også fått investeringsstøtte på 342 millioner euro. Og staten har siden 2008 betalt startbidrag 143 millioner euro til utleieboliger for å opprettholde boligbyggingen.
Norge innvilget i perioden investeringstøtte med 7,8 milliarder norske kroner til 30 000 leiligheter, som i gjennomsnitt er 260 000 kroner per leilighet. Innvilget støtte har gått til studentboliger, eldreboliger og boliger for "vanskeligstilte”.
Den svenske rapporten påpeker at dette er tall som bør sammenlignes med hva som støttes i Sverige. Eksempelvis ble eldreboliger i Norge støttet med 459 000 norske kroner per leilighet, mens i Sverige er støtten på 112 000 svenske kroner.
I motsetning til Sverige, har Danmark, Finland og Norge, en klar hierarkisk oppbygging på hvordan staten og regionene skal aktivt delta, innflytelse og hvordan den kommunale planleggingen styres samt hvordan slik deltakelse, innflytelse og kontroll er uttrykt i formelle plan- og strategidokumenter. I disse tre landene er det skapt et system hvor statlig og regionalt nivå får en tydeligere plass i den kommunale planleggingsvirksomheten gjennom at man samler viktige spørsmålsstillinger i formelle dokumenter og strategier.
Rapporten er på 83 sider og kan hentes her som PDF-dokument: Analys av bostadsbyggandet i Norden
SI DIN MENING HER:
