Jeg har selv 45 år i VVS-bransjen. Jeg er oppdratt faglig i en tid hvor logikken var enkel: demontere, kaste og kjøpe nytt. Det var effektivt, forutsigbart og i mange tilfeller riktig ut fra datidens krav og rammebetingelser. Men den tiden er i ferd med å ta slutt. Nå stilles det helt andre forventninger – til ressursbruk, dokumentasjon og klimafotavtrykk. Likevel utdanner vi fortsatt rørleggere etter gårsdagens premisser.

Det er et problem.

Ombruk er ikke lenger et ideal – det er et krav

Ombruk av VVS-materiell har lenge vært omtalt som et «ønske» eller et «miljøtiltak». Den tiden er over. Med skjerpede klimakrav i TEK17 og økende fokus på klimagassregnskap i byggeprosjekter, blir ombruk en del av selve leveransen – ikke et tillegg.

Vi ser det allerede i offentlige prosjekter. Kravene kommer, og de kommer raskere enn mange i bransjen er komfortable med. Da holder det ikke at noen få ildsjeler og enkeltbedrifter drar lasset. Kompetansen må være bredt forankret.

Yrkesfagene henger etter

Dagens undervisning i rørleggerfaget er solid på mange områder. Elevene lærer installasjon, dimensjonering, regelverk og praktisk utførelse. Men når det gjelder ombruk – altså det å demontere, vurdere, kvalitetssikre og remontere eksisterende materiell – er det i stor grad fraværende.

Dette skaper et kompetansegap.

En nyutdannet rørlegger har i dag i liten grad fått opplæring i:

  • hvordan demontering skal utføres for å bevare produktets verdi
  • hvilke komponenter som egner seg for ombruk – og hvilke som ikke gjør det
  • hvordan man dokumenterer ombruk i henhold til krav fra byggherre og myndigheter
  • hvilke hygieniske og tekniske vurderinger som må ligge til grunn før remontering
  • hvordan ombruk påvirker prosjektering, fremdrift og økonomi

Resultatet er at mye brukbart materiell fortsatt går rett i containeren – ikke fordi det må, men fordi det er det eneste håndverket har lært.

Lærerne må få verktøyene først

Det er lett å peke på elevene, men utfordringen ligger et annet sted. Lærerne i yrkesfagene har i mange tilfeller samme bakgrunn som oss andre i bransjen: de er gode på tradisjonell installasjon, men har begrenset erfaring med systematisk ombruk.

Da blir det heller ingen undervisning.

Skal vi få til en reell endring, må vi starte med lærerne:

  • målrettede kurs i ombruk av VVS-materiell
  • tilgang på oppdatert undervisningsmateriell og veiledere
  • samarbeid med bransjen om praksisnære oppgaver
  • konkrete case fra byggeplasser hvor ombruk er gjennomført

Her har både bransjeorganisasjoner, leverandører og større entreprenører et ansvar. Kompetansen finnes – men den deles ikke systematisk.

Bransjen må ta sin del av ansvaret

Det er for enkelt å skylde på skolesystemet alene. VVS-bransjen må også rydde i eget hus.

Vi kan ikke etterspørre kompetanse som vi selv ikke bidrar til å utvikle. Det betyr at:

  • lærebedrifter må aktivt inkludere ombruk i opplæringen av lærlinger
  • prosjekter må legge til rette for ombruk – ikke bare i teori, men i praksis
  • leverandører må utvikle løsninger og dokumentasjon som muliggjør ombruk
  • byggherrer må stille tydelige, men realistiske krav

I Andenæs VVS har vi valgt å satse systematisk på dette. Vi kartlegger, demonterer, vasker, dokumenterer og remonterer. Det er mer krevende enn å bestille nytt – men det er også der utviklingen skjer. Og det er der fremtidens rørlegger må være komfortabel.

En varslet utfordring – men også en mulighet

Vi står midt i et skifte. For noen oppleves det som et press, for andre som en mulighet. Sannheten er at det er begge deler.

Det som er sikkert, er at vi ikke kan fortsette å utdanne fagarbeidere uten å gi dem verktøyene de faktisk trenger i arbeidshverdagen som møter dem.

Hvis vi ikke tar dette på alvor nå, risikerer vi å havne i en situasjon hvor kravene kommer raskere enn kompetansen. Det vil bli dyrt, ineffektivt – og i verste fall gå på bekostning av kvaliteten.

Ombruk er ikke fremtiden. Det er nåtiden.

Spørsmålet er om yrkesskolene henger med.