– Elektro må inn tidlig i våtromsprosjektet

Amundsen pekte på at badet er et av de rommene i huset der risikoen er størst nettopp fordi brukeren gjerne er barbeint og i god kontakt med ledende deler som rør og elektriske apparater.

– Når kroppen er fuktig, er kroppsmotstanden mye lavere. Skjer det en feil på et apparat du holder i eller er nær, kan det gå strøm gjennom kroppen. Med en fot i vann leder kroppen strøm enda bedre, og i verste fall er konsekvensen død, sa han.

Nettopp derfor mener Amundsen at rådgivere og utførende i større grad må ha fokus på denne siden av våtromsprosjektet, ikke bare på tetthet og fuktsikring.

Ifølge Amundsen er det to separate regelverk som møtes på badet: FEL (forskrift om elektriske lavspenningsanlegg), som ivaretas gjennom standarden NEK 400 og krever kvalifiserte elektrofagarbeidere, og TEK17, som regulerer skader fra bruksvann, lekkasje, kondens og sølvann.

– Vi må ha fokus på begge områdene, ikke bare hver for seg, hvis vi skal lykkes med bad på en god måte. Et bad skal både være tett, elsikkert og godt dokumentert, sa Amundsen.

Et sentralt tema i foredraget var soneinndelingen i NEK 400, som bygger på en risikovurdering gjort av bransjen selv da standarden ble utformet. Utgangspunktet er det faste vannuttaket – dusj eller badekar – og området rundt.

Amundsen forklarte at sonene deles inn etter avstand fra vannuttaket, og at faste vegger kan begrense en sone, mens et dusjforheng ikke regnes som en avgrensning.

Saken fortsetter under illustrasjonen:

– Der det er badekar, er selve karet den farligste sonen. Der er det tillatt svært lite elektrisk utstyr, og strenge krav til tetthetsgrad. Lenger unna, i sone 1 og sone 2, er det tillatt med mer utstyr, men fortsatt krav til kapslingsgrad, sa han.

Han understreket at området utenfor de definerte sonene ikke betyr fravær av krav, men at fagfolk der selv må gjøre en 

Saken fortsetter under illustrasjonen:

Amundsen fortalte om et konkret eksempel fra en entreprenør som nylig hadde satt opp 150 bad med stikkontakter i skjulte bokser og rørføringer som brøt membranen.

– Ingen sa fra før sluttbefaringen. Da måtte veggen åpnes igjen for å flytte stikkontaktene og reparere membranen, sa han.

Episoden illustrerer et poeng Amundsen gjentok flere ganger: sonene for elsikkerhet og sonene for våtromstetthet er ikke de samme, og våtsonen strekker seg ofte lenger ut enn elsikkerhetssonen.

– Vi oppfordrer hele elektrobransjen til å holde seg unna våtsonen når de plasserer utstyr, sa han.

Typiske feil oppstår ifølge Amundsen når plasseringen av utstyr ikke er planlagt godt nok på forhånd – for eksempel stikkontakter integrert i speilskap over servanter, eller vaskemaskintilkoblinger der verken vannuttak eller stikkontakt er koordinert med resten av rommet.

Amundsen gikk også inn på kravene til utjevningsforbindelser (jording) mellom bygningens ledende deler, avløpsrør og elektrisk utstyr. Fram til nylig var det også krav om en egen “Tjømemuffe” for å sikre kontakt mellom avløpsrør i plast og resten av utjevningssystemet.

Saken fortsetter under illustrasjonen:

Med overgangen til NEK 400 (2026-versjonen) er det automatiske kravet om “Tjømemuffe” endret, ifølge Amundsen. Bakgrunnen er byggeskikken: der bygg tidligere sto direkte på grunnen med god jordkontakt og vannrør var gjerne kobberrør, er dagens bygg i større grad isolert fra bakken, og med rør i rør system, noe som reduserer risikoen for potensialforskjeller.

– Det betyr ikke at kravet er borte. Er det ikke etablert en hovedutjevningsforbindelse et annet sted i bygget, for eksempel i kjelleren, må utjevningsforbindelser fortsatt legges til sluk og andre ledende deler – særlig ved rehabilitering av eldre bygg, presiserte han.

Om varmekabler i våtrom var rådet fra Amundsen entydig: bruk godkjente kabler, følg riktig leggemønster, og hold avstand til fast utstyr, vann- og avløpsrør. Badekar uten lufting bak skal ikke ha varmekabler.

Han skilte mellom et absolutt krav – at endeavslutningen på kabelen ligger i en tørr sone – og en sterk faglig anbefaling om å velge kabeltyper uten svake endeavslutninger, som tåler mer mekanisk påkjenning og fukt.

– Skjer det at en vanlig varmekabel suger vann inn gjennom skjøten, må gulvet åpnes igjen. Prisforskjellen til en mer robust kabel er verdt pengene, sa Amundsen.

Han understreket også kravet om måling og dokumentasjon av kablene før de støpes inn, gjerne fotografert med målestokk som viser avstander, samt at kunden bør informeres om at tepper og lignende på gulvet kan gi uønsket varmeopphopning.

Amundsen trakk også fram utviklingen fra jordfeilvarsler, som kom som krav i 1991 og kun varslet med lyd og lys, til dagens jordfeilbryter, som kobler ut strømmen automatisk ved feil.

– Det er i dag krav om jordfeilbryter i de aller fleste sammenhenger, og det er den sikkerheten vi må ha, sa han.