– «Grønn VVS» ser ikke konsekvensene, og tegner et unyansert bilde av fakta

Studien «Grønn VVS» har den siste tiden skapt debatt i bransjen, med tallrike innlegg og diskusjoner på LinkedIn og Facebook. Rapporten peker i retning av stål som gårsdagens løsning, mens plast fremstilles som fremtidens materiale i VVS-installasjoner.

Asp mener konklusjonene er for kategoriske.

– Det er dette jeg har lyst til å pirke litt på, hele byggebransjen må ta et større miljøansvar, det er det ingen tvil om, og det gjelder også VVS. Studier av typen «Grønn VVS» er selvfølgelig nødvendig, men jeg håper og forventer at flere og mer nyanserte studier med andre vinklinger kommer fremover, sier Asp.

Han understreker at innvendingene ikke handler om at klimaregnskap og materialvalg ikke skal diskuteres, men om hvordan konklusjonene er trukket.

– Når det gjelder «Grønn VVS», synes jeg det er en veldig ensidig vinkling. Stål fases ut mot 2050, og plast fremstilles som mer eller mindre løsningen for fremtiden. Jeg mener at man ikke ser konsekvensene av det man foreslår – og da først og fremst for slukkeanlegg, sier han.

Ifølge Asp er norske forhold vanskelige å sammenligne med i resten av Europa og Norden når det gjelder vannforsyning til sprinkleranlegg.

– Rundt 90 prosent av drikkevannet vårt kommer fra overflatevann, som gir et godt og stabilt trykk. I Norden og Europa for øvrig er det i stor grad grunnvann som benyttes, og det er et betydelig press på drikkevannskildene mange steder i verden. Derfor bruker man i liten grad drikkevann til sprinkleranlegg andre steder enn i Norge, forklarer han.

Han peker på at norske sprinkleranlegg ofte kan driftes uten trykkøkningsanlegg nettopp fordi vanntrykket i nettet er så stabilt – noe som ifølge Asp gjør Norge til et unntak sammenlignet med store deler av verden.

Et av grepene «Grønn VVS» foreslår for å redusere klimagassutslipp, er såkalt optimalisert sprinkler (OS) – sprinklerhoder med utvidet dekningsområde, som gir færre hoder og en rimeligere rørinstallasjon.

Asp mener regnestykket som presenteres i studien, er ufullstendig.

– Med optimalisert sprinkler får du en billigere installasjon fordi du har færre hoder å forholde deg til. Men du ender som oftest opp med behov for trykkøkningsanlegg. Skal man følge kravene i NS-EN 12845, ender en typisk pumpeinstallasjon for et sprinkleranlegg på rundt tre millioner kroner, pluss service og årlig vedlikehold. Den kostnaden er ikke tatt med i regnestykkene som presenteres, sier han.

Han trekker frem at det samme gjelder for vanntåkeanlegg, både med lavt og høyt trykk, som ifølge ham normalt også krever trykkøkningsanlegg – og at kostnaden ved høyere trykk gjerne innebærer dyrere pumpeløsninger enn ved tradisjonell sprinkling.

Asp peker på at vanntåke fortsatt er et forholdsvis lite og smalt fagfelt i Norge, til forskjell fra sprinkleranlegg, som har vært i bruk på det norske markedet siden rundt 1970 og dermed er godt kjent for de fleste rørleggere.

Samtidig trekker han frem en positiv utvikling når det gjelder opplæring på sprinklerfeltet:

– Det bygges fortsatt mye feil på sprinkleranlegg, til tross for mye kursing. Men her kan vi applaudere at flere organisasjoner og aktører som eksempelvis Rørentreprenørene, nå har begynt med ekstra kursing av lærlinger nettopp på sprinkler. Det synes jeg er et fantastisk tiltak – at man klarer å finne gode løsninger og jobbe sammen i stedet for mot hverandre, sier Asp.

Han håper tilsvarende satsing kommer også på andre særfag som varme og kjøling, ikke minst med tanke på veksten i bygging av nye datasentre.

Når det gjelder vanntåke spesielt, mener Asp at forståelsen for både prosjektering og montasje ofte er mangelfull hos dem som jobber innimellom med dette.

– Skal man lykkes med vanntåke, må man jobbe tett med produsentene og systemleverandørene gjennom hele prosjekteringen. Uten den tette dialogen blir ikke designet så bra, sier han.
 

Fakta: Regelverk og krav 

• NS-EN 12845 er den europeiske sprinklerstandarden som ligger til grunn for dimensjonering av automatiske sprinkleranlegg i Norge.
• Optimalisert sprinkler (OS) er en løsning med sprinklerhoder med utvidet dekningsområde, som reduserer antall hoder i et anlegg.
• Vanntåkeanlegg prosjekteres etter NS EN 14972 i Europa, og kan leveres med lavt mellom eller høyt trykk, og krever ifølge Asp trykkøkningsanlegg uavhengig av type nivå.

Asp har gjort noen erfaringer med polypropylenrør (PP-R) i sprinkleranlegg. I bransjen er slike rør sveiset sammen, og benyttes i økende grad, i næringsbygg og leilighetsbygg.

Ved en kontroll av et sprinkleranlegg oppdaget Asp helt tette sprinklerrør – forårsaket av en kombinasjon av biologisk vekst og spenningskorrosjon.

– Man oppdager det jo ikke, for det er ingen som demonterer sprinklerhoder og sjekker før det gjerne har gått 25 år. Man håper og tror bare at det skal fungere, sier Asp.

Han understreker at biologisk vekst i plastrør er lite utforsket i bransjen.

– Det er ikke forsket mye på hvordan man skal fjerne årsaken til dette, altså rengjøre rørene for groing. Det finnes ingen retningslinjer for det, og det er heller ikke løftet frem som et generelt bransjeproblem. Men det skjer, sier han, og legger til at kollegaer som jobber med vannbehandling har støtt på lignende problemer.

Ifølge Asp skyldes veksten trolig små rester og biofilm som blir liggende igjen inne i rørene fra produksjonsprosessen.

I tillegg peker han på en annen utfordring som blant spenningskorrosjon som følge av materialovergang.

– I koblingene på PP-R rør er det gjerne en messingnippel innvendig, mens sprinklerslangene ofte er galvanisert stål, som igjen kobles til et sprinklerhode i messing. Da får man spenningskorrosjon i overgangen mellom de ulike materialene, forklarer han.

Asp presiserer at han ikke ønsker å knytte funnene til et konkret sted, men vil bruke erfaringen til å belyse et generelt fenomen han mener bransjen bør være mer oppmerksom på.

Asp stiller også spørsmål ved miljøprofilen til plastrør, slik den fremstilles i «Grønn VVS».

– Studien belyser i liten grad problemstillinger knyttet til de ulike materialvalgene, og det brukes ikke gjenvunnet plast til å produsere disse rørene. Hadde det vært tilfelle, ville jeg vært helt enig i at det er mer miljøvennlig, sier han.

Han beskriver produksjonsprosessen for CPVC og PPR-rør som i hovedsak lik: olje og naturgass utvinnes, raffineres til petrokjemiske produkter, og etylen fremstilles og brukes videre i rørproduksjonen.

– All rørplast kommer altså fra olje og naturgass, og den prosessen – og utslippene knyttet til den – er ikke belyst i studien, sier Asp.

Han mener heller ikke EPD-ene (miljødeklarasjonene) som brukes til å sammenligne materialene, gir det fulle bildet.

– EPD-ene sier ikke noe om utvinning av olje og naturgass. Det blir vanskelig å dokumentere fullt ut, så også i EPD-ene er det etter min mening et element av grønnvasking. Ellers hadde man ikke kunnet sammenligne slik man gjør – man sammenligner ikke epler med epler, sier han.

Debatten rundt studien har også dreid seg om sikkerhet ved ulike rørløsninger, og Asp har merket seg påstander om at sveiste plastrørsystemer er vesentlig sikrere enn pressfittingsystemer i stål.

Det er han uenig i.

– Slik dagens pressfittingsystemer er designet, er det nesten umulig å gjøre feil. Er koblingen ikke klemt eller montert riktig, vil den lekke under trykktesting. Alle produkter som leveres til Norge er EU-godkjent, og i EU er kravene for godkjenning svært høye, sier han.

Asp peker på at det samme prinsippet gjelder uansett materialvalg: sikkerheten avhenger av at arbeidet utføres riktig.

– Enten det er pressfitting i stål, eller plast som sveises eller limes – så lenge man følger produsentens retningslinjer, er alle løsningene sikre. Det er ikke noe problem i seg selv. Det man derimot aldri kan sikre seg helt mot, er menneskelige feil, sier han.

Han trekker frem dokumentert opplæring som et sentralt tiltak for å redusere risikoen for feilmontasje, og viser til egne prosjekter der det har vært stilt krav om at alle som monterer rørsystemer, skal kunne dokumentere kursing på det aktuelle systemet.

– Om opplæringen generelt er god nok i bransjen, skal ikke jeg uttale meg bastant om. Men at man kan dokumentere at man er kurset i systemet man monterer, mener jeg bør være et minimum, sier Asp.

Asp er også opptatt av hvordan studien kan komme til å påvirke fremtidig regelverk. Han peker på at Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) i sin revisjon av TEK17 i noen grad støtter seg på funn fra «Grønn VVS», blant annet knyttet til materialvalg – stål kontra plast – og tekniske installasjoner med høyt metallisk materialforbruk.

– Da tenker jeg det er verdt en refleksjon. Før man direkte adopterer alt som kommer ut av slike forskningsstudier, bør man kanskje lese det med et litt mer kritisk blikk, ikke bare tenke at dette ser seriøst og bra ut, og kjøre videre på det, sier Asp.

Han understreker at kritikken ikke er rettet mot fagmiljøet bak studien som sådan.

Men jeg er litt kritisk av natur, og jobber mye med tekstanalyse i det daglige. Da blir jeg opptatt av hva som faktisk står der, og ikke bare av at det er solide, anerkjente aktører som står bak, sier han.