– Ingen har definert hva som egentlig er «lett utskiftbart» eller «synliggjort»

Ordstyrer Eli Heyerdahl Eide fra Rørentreprenørene Norge ledet samtalen, med Vidar Hellstrand (Sansbygg AS), Pål Harstad (SINTEF), Thorn Fredrik Hemsen (Armaturjonsson), advokat Geir Hansen, Advokatfirmaet Robertsen, og Arne Hansen (VTB AS) i panelet.

– Hva er egentlig definert? Hva betyr det at noe skal synliggjøres, at noe skal være fuktbestandig, eller lett utskiftbart? spurte Heyerdahl Eide innledningsvis, og pekte på at det er «litt som å spørre hvor langt en strikk er.

Utgangspunktet for panelsamtalen under Våtromsdagene var følgende tematikk: Hva betyr egentlig uttrykkene i TEK17? – “Lett utskiftbar”, “kunne oppdages enkelt”, “ikke føre til skade”, “fuktbestandige materialer” – og en rekke andre formuleringer skaper ofte diskusjon i bransjen.  I dette panelet møter du fagfolk, byråkrater og konsulenter som deler erfaringer og perspektiver på hvordan slike uttrykk kan forstås i praksis. I innledningen ble det også nevnt en fersk tingrettsdom, hvor to advokater tolket kravet til lekkasjevann på bad ulikt som også bidro til noen meningsutvekslinger. 

- Det er jo fascinerende å se hvordan to jurister argumenterer litt forskjellig, sa Eli Heyerdal Eide i sin åpningsreplikk. Kravet i TEK17 § 13-15 sier at lekkasjevann skal ledes til sluk, uten at veiledningen presiserer nærmere hvordan.

Vidar Hellstrand mente løsningen ligger i å holde fast på hva funksjonskravet faktisk skal ivareta. Det at det er tolkningsrom medfører jo risiko for oss som er totalentreprenør. Og det er jo noe som er skummelt å leve med. 
- Også erfarer jeg jo at konsulenter, advokater og takstmenn vurderer ting veldig forskjellig.

– Når man snakker om at lekkasje skal ledes til sluk, er hensynet at hvis det blir vannlekkasje på rørene eller utstyr, skal vannet renne til sluket. Det kan du for eksempel ivareta med et flatt gulv så lenge du har 15 mm oppkant ved døren, sa Hellstrand, og oppfordret bransjen til ikke å gå seg fast i tolkningen av enkeltord.

Arne Hansen understreket at tolkningsrommet også innebærer risiko for entreprenørene, og at fagfolk, rørleggere, advokater og takstmenn i praksis vurderer forholdene ulikt.

Samtidig var Hansen tydelig på at han setter pris på at det norske regelverket bygger på funksjonskrav fremfor detaljerte løsningskrav.

– Jeg er glad for at vi har det systemet vi har i Norge. Det gir et stort rom for utvikling, ved at vi kan bygge opp ytelseskrav selv og bevise at de fungerer. Samtidig blir jeg noen ganger skremt når fagmagasiner og andre gjengir det som står i teksten feil. Jeg opplever upresis gjengivelse av forskriftsteksten: enkelte har byttet ut ordet "ledes" med "renner", noe han mener skaper unødvendig forvirring og reelle problemer for bransjen.

Han oppfordret også forsikringsselskaper og rådgivere til å bli tydeligere i sine anbefalinger:

– De som er konsulenter og forsikringsgivere må være flinkere til å tydeliggjøre i anbefalingen at kunden faktisk ønsker at vannet som lander på gulvet, skal renne til sluk. Det er et helt annet krav enn når det blir stående noen millimeter på et flatt gulv, og det først renner til sluk når det fylles opp.

Advokat Geir Hansen ble utfordret på hvordan ord som «synliggjøring» tolkes juridisk.

– Alle bidragsyterne er stort sett enige om hva funksjonskravet er, og en naturlig forståelse av ordet ut fra det. Hvis vannet forsvinner inn i konstruksjonen, er ikke funksjonskravet oppfylt, sa advokaten.

Han pekte på at brukerperspektivet, særlig når det gjelder forbrukere, bør veie tungt i tolkningen.

– Det skal ikke være for vanskelig tilgjengelig. Du skal ikke trenge fagkunnskap for å kunne åpne konstruksjoner og skjønne hva det handler om, sa han.

Thorn Fredrik Hemsen, som jobber med rørsystemer og produktutvikling, understreket at kravene i TEK17 er å regne som et minimumskrav som også bør kunne gi rom for innovasjon – men at det finnes grenser for hvor langt produktutviklingen kan strekkes, blant annet når det gjelder gjennomføringer i større dimensjoner og dobbel sikring av produkter.

– Det er nok der vi får vesentlig flere telefoner enn ellers, sa Hemsen.

Et eget tema i samtalen var vanntetting rundt rørgjennomføringer og membranen i våtsoner, blant annet bruk av tettemansjetter. Her pekte panelet på at det ofte oppstår situasjoner det ikke finnes ferdige detaljløsninger for, verken i våtromsnormen, Byggforskserien, produktgodkjenninger eller monteringsanvisninger. Det mangler detaljer.

– Vi møter hele tiden utfordringer i praksis der det finnes gjennomføringer i vannbelastede soner som verken har detaljer i våtromsnormen, byggforskserien eller monteringsanvisninger. I slike tilfeller må man gjøre en faglig vurdering og støtte seg på det som finnes i bransjelitteraturen, selv om det ikke er vist en eksakt detalj der, het det fra panelet.

Arne Hansen trakk fram et konkret eksempel med sjakter inne på bad, hvor tetting rundt rørføringer kombineres med krav til brann og isolasjon uten at bransjeanvisningene alltid dekker kombinasjonen.

– Da er man nødt til å gjøre disse vurderingene selv og begrunne dem, gjennom faglig utredning og dokumentasjon av det man har gjort, sa han, og understreket at ansvarlige prosjekterende bør kjenne til hva som faktisk finnes på markedet – ikke bare signere på funksjonskrav uten å forstå konsekvensen.

– Sett på en tettemansjett og ta bilder av den, var et konkret råd som falt i debatten om hvordan man kan dokumentere og forebygge senere reklamasjoner.

TEK17 § 13-15 bokstav a stiller krav om at gulv og vegger i rom med vanninstallasjoner skal utføres med fuktbestandige materialer – et krav som ifølge panelet gjelder langt flere rom enn bad, blant annet kjøkken og korridorer med synlig rør.

Pål Harstad i Sintef, sa TEK10 tidligere ga konkrete eksempler på hva som var fuktbestandig, men at man nå mangler tilsvarende presisering.

– Nå er det opp til den enkelte ansvarlige prosjekterende å gjøre denne vurderingen selv. Harstad sa han tror man kan slippe unna det meste hvis man argumenterer riktig i sin faglige vurdering. DiBK har presisert at det ikke er noe krav om at det ikke skal oppstå noe skadelig i det hele tatt, het det fra panelet, med henvisning blant annet til klassifiseringer for materialers evne til å tåle vannbelastning.

Arne Hansen supplerte med å skille mellom vanntetthet, damptetthet, fuktbelastning og evne til å tåle vann, og mente det fortsatt må ligge en form for prosjektering bak vurderingen av hva et rom faktisk skal tåle.

– Man må kunne vise til hvilket miljø det er snakk om – det kan være en badstue, et kjølerom eller et vaskerom, og angi hvilke belastninger det skal tåle. Leverandørene blir flinkere og flinkere til å svare på om produktene deres tåler det eller ikke, sa Hansen, som samtidig presiserte at ansvaret for vurderingen ikke kan overlates til leverandøren alene. Du kan støtte deg til leverandørene, men du kan fortsatt bli tatt for at det er feil, for det er du som har ansvar, ikke leverandøren.

Kravet om at installasjoner skal være lett utskiftbare for fremtidig bruk, jf. TEK17 § 15-5, var et annet tema panelet brukte tid på. Ifølge Vidar Hellstrand har FFV, RIF og RørNorge tidligere forsøkt å samle bransjen om en felles forståelse av begrepet, uten at det er formalisert i regelverket.

– Siden veiledningen ikke presiserer noe i forskriften, støtter vi oss på sjaktanvisningen til SINTEF Byggforsk, som sier noe om hvilke forutsetninger som må være til stede for at noe skal regnes som utskiftbart – blant annet at man ikke skal måtte demontere store deler av konstruksjonen eller bryte membransjikt og brannskiller, sa Hellstrand.

Han pekte på at det har utviklet seg en viss omforent forståelse i bransjen om at det å åpne en enkel lettvegg for å skifte rør, regnes som lett utskiftbart – men at begreper som «utskiftbart» og «lett utskiftbart» fortsatt ikke er opplagt.

Diskusjonen gled videre over i spørsmålet om levetid på rørsystemer, og hvor grensen går for hva som må kunne skiftes ut, blant annet rør, ventiler eller pumper i mindre tekniske rom. Thorn Fredrik Hemsen pekte på at bransjen ikke engang er enige om grunnleggende begreper som hva som regnes som et «heltrukket rør».

– Det ble også samtaler om utskiftbarheten på rør-i-rør og hva et heltrukket rør egentlig er. Godtar vi loddet kobberrør, godtar vi sveisede plastrør? Slike diskusjoner har vi ikke blitt enige om i bransjen heller, og det gjør det vanskelig å vurdere fuktpåvirkning og fare, sa Hemsen.

Avslutningsvis tok panelet for seg kravet i TEK17 § 15-5 femte ledd om at stoppekraner skal ha tilfredsstillende avstengningsmuligheter, og være lett tilgjengelige og merket. Ordstyrer Heyerdal Eide viste til et eksempel der stoppekranene i en bolig var plassert bak en vaskemaskin, uten synlig merking.

Fra panelet ble det pekt på at praksis varierer sterkt, og at bransjen bør bli tydeligere på å faktisk merke skap og løsninger  – selv når plasseringen i seg selv er praktisk uheldig.

– Selv om det er dårlig plassert, bør vi i det minste vise at det er der, kom det fra panelet, som samtidig pekte på at hovedstoppekraner til leiligheter ikke bør plasseres i himling (taket), og at det bør være enkelt for enhver beboer å stenge vannet ved uforutsette hendelser og vannlekkasjer.

Advokat Geir Hansen bekreftet at spørsmålet om tilgjengelighet i praksis også handler om et forbrukerperspektiv som strekker seg langt utover fagfolks egen forståelse av hva som er «enkelt».

Panelsamtalen viste samlet at store deler av bransjen fortsatt savner en mer presis og omforent tolkning av sentrale begreper i TEK17 – og at ansvaret i mellomtiden i stor grad hviler på den enkelte ansvarlige prosjekterende og utførende sine egne faglige vurderinger.