Men det gjør de jo ikke. Samtidig er andre og vel så effektive virkemidler, som lover og forskrifter, blitt skjøvet i bakgrunnen.
Det sier professor Marianne Ryghaug ved CenSES, Senter for studier av bærekraftig energi, ved NTNU til magasinet Gemini.Ryghaug og kolleger ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier har gjennomført fokusgruppeintervjuer med «vanlige folk», klimaforskere, politikere og ansatte i forvaltning
og næringsliv. Målet var å finne ut hvordan klimaforskernes budskap blir mottatt og tolket i ulike grupper.
Deres forskning bekrefter at det er økonomenes fagspråk som dominerer når naturvitenskapelig klimaforskning skal oversettes til konkret politikk.
Studien avdekket også et tilsynelatende paradoks: Teknologene, de som skal levere løsningene, følte seg satt på sidelinja i denne diskusjonen. Enkelte var frustrerte over ikke å bli hørt.
– Ingeniørene forventes å bidra med viktige løsninger. Men det er markedet, gjennom teknologinøytrale økonomiske virkemidler, som skal avgjøre hva som er best. Dermed får vi også et uheldig skille mellom klimapolitikk og teknologiutvikling, der vi ikke får noen offentlig debatt om de teknologiske løsningene, sier Ryghaug.
Manglende samsvar mellom politikernes ord og handling påvirker også vanlige folks oppfatning av klimaproblemet: «Problemet er kanskje ikke så alvorlig som de sier, siden politikerne ikke gjør noe særlig med det,» var et typisk svar.
– Det som etterspørres, er konkret handling og tilretteleggelse for handling, ikke flere holdningskampanjer. Når får vi noe tilsvarende en røykelov på klimaområdet, spør Ryghaug.
Ryghaug får støtte fra Knut Alfsen, forskningsdirektør ved klimasenteret Cicero, Universitetet i Oslo.
– Økonomenes teorier og modeller har ikke tålt møtet med virkeligheten, konstaterer Alfsen. Litt sårt, for han er selv blant dem som har brukt modellene:
– Økonomenes rolle er et følsomt punkt. Jeg er selv fysiker, men kom inn i økonomien på 1990-tallet, og tok i bruk økonomenes verktøy. Det virket så fint og presist, med mye matematikk.
– Men over tid oppdaget vi jo at økonomenes blanke, skarpe våpen ikke kutter etter hensikten. Det blir skeivt og skakt, og målene undergraves. Vi fikk en CO2-avgift, men den var full av hull. Vi har fått kvotesystemet, men det undergraves ved at aktørene er mer opptatt av jakten på gratiskvoter enn på virkelige utslippskutt, sier Alfsen.
Les hele artikkelen på Gemini
