Kostnadene knyttet til vannskader i dette landet fortsetter å øke, og årsakene kan deles i fire kategorier: Monteringsfeil, utgått levetid på installasjonene (slitasje), produktfeil og tilfeldigheter/uhell. SINTEFS forskningsleder Lars-Erik Fiskum er ikke i tvil om at den desiderte største årsaken handler om montasjefeil på grunn av manglende kompetanse. Fiskum var en av foredragsholderne under Norsk Vannskadedag i Tromsø i regi av Rørentreprenørne Norge, Sintef, Fagrådet for våtrom, Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) og VVSforum. Seminaret hadde fokus nettopp på vannskader og vannlekkasjer i bygg, og det var ikke så oppløftende statistikk Fiskum kunne presentere forsamlingen. Han påpekte samtidig at dette også hadde et miljøaspekt gjennom økte CO2-utslipp både fra tørkeprosessen etter vannskadene og økt transport. - Vi kan også snakke om ressursproblem i form av økt materialforbruk. For forsikringsbransjen og advokater derimot, er dette en gullgruve. Jo mer vannskader, jo mer advokathonorarer og jo høyere forsikringspremier. Men for dere som er rørleggere, kan vannskader både være en inntekt og en utgift. Inntekt om dere må fikse en annen rørleggerbedrifts dårlige arbeid. Men om dere selv har stått for jobben, gir det tap av tid ved at jobben må gjøres om igjen – men også ofte regresskrav fra forsikring og ikke minst et negativt rykte. Hva, hvor og hvem Fiskums fokus rundt problematikken handlet nettopp om hva, hvor og hvem, og kunne med historikken i ryggen fortelle at vannskader var et ukjent begrep fram til slutten av 1960-tallet. - Det sier meg at det den gangen både var kjente materialer og at rørleggere var håndverkere som kunne kunne sitt fag, men de hadde færre løsninger og produkter å forholde seg til. Men på 70-tallet ble det en eksplosjon av nye materialer som gjorde hele faget mer komplekst og krevende. Dermed kom skadene, og som siden har fortsatt å øke. Selv om vi har holdt seminarer, kurs og belyst temaet i mange andre sammenhenger, har det dessverre hatt veldig liten effekt. Innsamlet data Finans Norge samler inn data fra forsikringsselskapene siden 2008, som gir oversikt over hvor mange skader som er meldt inn, og kostnadene knyttet til disse. Vi snakker ikke om småbeløp. Siden registreringen startet og fram til første halvår i år, er det rapportert 1, 125 millioner skader. Det vil si langt over 200 skader per dag, som har en kostnad på 52 milliarder kroner! - Det er skremmende høye tall vi selvsagt ønsker å få ned, understrekte Fiskum. Fiskum tok oss imidlertid enda lenger tilbake i tid for å sette utviklingen i et videre perspektiv. 1974 var det første året hvor forsikringsbransjen summerte vannskader, og som hadde en kostnad på 75 millioner kroner. Omregnet til dagens kroneverdi, snakker vi om ca. 450 millioner kroner. Til sammenligning, er tallene nå i underkant av 5 milliarder i året. Det vil si mer enn tidobling i kostnader! - Ser vi på antall skader, lå disse midt på 80-tallet på mellom 40.000 og 60.000 skader per år. Nå ligger vi på mellom 80.000 og 100.000 skader per år. Fortsetter vi slik, vil vi på neste nivå stabilisere oss på mellom 100.000 og 120.000 skader per år. For liten oppmerksomhet Med disse fakta på bordet, mener Fiskum at vannskader får altfor lite oppmerksomhet i et samfunnsmessig perspektiv i motsetning til naturskader som stormflo og leirras. - Om vi sammenligner samfunnskostnader for naturskader med de stille vannskadene, er det lett å se at det burde settes inn langt mer ressurser for å få bukt med det. Fiskum sammenlignet også utviklingen av vannskader med brann- og innbruddsstatistikker, og kunne sette to streker under svaret; mens det er gjort masse med å forebygge brann og innbrudd, har vi ikke vært så opptatt av vannskader.

- Antall branner har holdt seg stabilt, mens antall innbrudd har sunket. Hvorfor er det slikt? Jo, fordi vi har gjort en kjempeinnsats i forhold til brannsikring – både med opplysningsarbeid, tiltak med varslere osv. For å hindre innbrudd, har de fleste boliger i dag innbruddsalarmer og overvåking, man allierer seg med en nabo når man drar på hytta etc. Samtidig er det få som har sikret seg mot vannskade for eksempel med lekkasjestoppere. Det er med andre ord mye å hente ved å se til hvordan andre bransjer har løst utfordringene.

Meld deg på Norsk Vannskadedag i Bergen 28. oktober For dårlig statistikk Selv om det er mye data tilgjengelig for vannskader, mener Fiskum den likevel ikke gir tilstrekkelig informasjon om det kanskje mest vesentlige: Hva er årsakene? - I dag har vi eksempelvis bare vage oppfatninger om hvor gamle installasjonene er når de begynner å lekke. Vi vet med andre ord lite om når vi skal ta dem ut av produksjon. Nettopp å kunne danne oss en erfaringsbase, er avgjørende for å kunne gi innspill til myndighetene som lager byggereglene, slik at de kan lage bedre regler. Derfor er dette enormt viktig for oss. Hvordan oppstås så vannlekkasjene? Skal man vite det, betinger det kunnskap om hvilket rom vannskaden skjer. Den statistikken har vi ikke i Norge, i motsetning til våre naboer i Sverige. - I Sverige registreres det i hvilket rom lekkasjevannet synliggjøres. Vet vi hvilke rom som mest utsatt, er det lettere å finne forebyggende tiltak. Av svenske statistikker, kan vi lese at badet og kjøkkenet – ikke overraskende – som troner øverst med svært god margin. - På 1980-tallet skjedde de fleste vannskadene på baderommet, i en tid hvor vi var dårlig på membraner og generelt lite fokus på badet. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet begynte vi å sette søkelyset på å forebygge skader i baderom, og i 1994 fikk vi i Norge Fagråd for våtrom - som siden har jobbet utrettelig med informasjon om hvordan man skal bygge bad på best mulig måte. Dette har hatt effekt, ved at vi fikk krav til membraner og fokus på å få slukene tette etc. - Men hva med kjøkkenet? Før var det relativt lite skader her i forhold til badet, i en tid hvor folk flest kun hadde en oppvaskmaskin tilkoplet rørnettet. Siden har vi fått stadig flere installasjoner inn på kjøkkenet. Nå er det kjøleskap med vanntilførsel, det er kaffemaskiner osv, men likevel har ikke rommet fått nye krav på seg. Det står fortsatt på parkett og henger ofte sammen med stua. Dermed vil en lekkasje kunne spre seg over et veldig stort område og føre til enorme skader. Likevel har vi altså ikke gjort tiltak for å bedre situasjonen. Dette bør det gjøres noe med. Flere syndere Når det gjelder hvem som har «skylden» for alle vannlekkasjene, påpeker Fiskum at det ikke er én synder, men flere. Han er likevel klar på at dårlig håndverk står for størsteparten av elendigheten. - Vannskadestatistikken deler skadene i prosjekteringsfeil, håndverkerfeil og produktfeil. Så er det en søyle som er veldig høy, som heter «slitasje». I følge statistikken skyldes altså de fleste skadene utslitte installasjoner. Det har jeg imidlertid ikke noe tro på. Det er mye slitasje, ja. Men aldri i verden om 40 prosent av alle vannskader som kan tilbakeføres til en slitasje. Hvorfor statistikken blir feil, mener han har følgende årsak: - Når kunden ringer til forsikringsselskapet, bli vedkommende spurt om hva som er årsaken til lekkasjen av saksbehandleren. Kunden vet som regel ingen ting, men om han svarer at bygget er 30 år, konkluderer saksbehandleren med at lekkasjen da sikkert må være resultat av slitasje, og fører det opp som årsak. Dermed får vi en veldig unøyaktig statistikk. De fleste har en oppfatning om at monteringsfeil står for mellom 50 og 70 prosent av alle skadene. Han skylder ikke bare på rørleggerne, men at det også handler om prosjekterende som velger feil materialer eller dimensjonerer rørene på en feil måte. Så kommer rørleggeren inn og skal gjøre det beste ut av situasjon, men så blir det feil likevel. Samtidig legger han ikke skjul på at utrolig mange feil gjøres av rørleggeren direkte, og at det handler om for dårlig kompetanse. - De fleste monteringsfeil vil gi utslag relativt raskt, men det kan også kan ta utrolig mange år før det resulterer i rørbrudd eller en lekkasje. Du kan montere en kopling som fungerer én dag eller ett år, men den kan også fungere i 50 år, før det lekker. Hadde den derimot vært montert riktig, hadde den kanskje holdt i 150 år. Han underbygger også sin påstand om feilmonteringer med produkter som jevnlig blir sendt inn til SINTEF fra rørleggere som hevder de har produksjonsfeil. - Vi ser nesten alltid at det ikke er feil med produktet, men at det var monteringen som var årsaken til lekkasjen. Oppsummerer vi alle årsakssammenhengene, kan vi trekke det hele sammen til to ord: Manglende kompetanse!