Kravene til utskiftbarhet, lekkasjesikring og -varsling for skjulte installasjoner reduserer ikke forekomsten av vannskader. Derimot fordyrer de norske hus, står i veien for bygging av moderne baderom og skaper hygieneproblemer.
Norge er alene om å stille helt spesielle krav til utskiftbarhet og lekkasjesikring av skjulte VVS-installasjoner. Men stadig strømmer det på med innsigelser mot forskriften. De fleste i bransjen mener i dag at den ikke har noen hensikt. Derfor bør den skiftes ut med noe bedre- eller fjernes helt.
En som daglig møter store utfordringer med TEK-forskriften er prosjektleder Jørn Ove Kynningsrud hos Assemblin i Sarpsborg.
Ingen kan vise dokumentasjon som viser at forskriften tjener noe formål. Gjennom mine år som rørlegger og prosjektleder har jeg aldri sett en eneste feil på innbygde sisterner. Men jeg har derimot sett, og ser fortsatt, masse plunder og heft og ekstra arbeid. Forskriften gir dårlige forutsetninger for hygiene og fører til stadig flere skuffede kunder. Vi kan heller ikke kan ta i bruk moderne VVS-komponenter, fordi systemene enten ikke lar seg bygge med norske regler, eller blir uforholdsmessig dyrt, sier Kynningsrud.
Feil fokus
I stedet for å ha regler som skal fange opp lekkasjer fra dårlig utstyr eller slett arbeid, tar Kynningsrud til orde for at man bør stille krav til utstyret som bygges skjult, og gjerne også stille krav til fagkompetanse på de som skal utføre.
- I stedet for å tviholde på et kunstig regime kunne vel Sintef og andre som lever av ordningen heller være med og teste at skjult utstyr duger? Ta et eksempel fra en annen bransje: Hvis man ser rotoren på et helikopter stadig ryker, eller piloten kolliderer med kraftledninger, skal det da bli påbudt med fallskjerm for alle? Eller skal man se på tekniske detaljer og ta det ut av drift, og sjekke synet til pilotene bedre, spør Kynningsrud.
Kynningsrud peker på at byggebransjen fra før av sliter med høye nok kostnader, og at forskriften fordyrer vvs-arbeider med mange millioner kroner årlig. Kynningsrud synes det er trist at forbrukerne må betale for noe som er unødig.
- Etter enkle beregninger fører forskriften til betydelige økte kostnader. Men de ekstra kostnadene fører ikke til at blir mer sikkert mot lekkasjer, kanskje faktisk det motsatte, sier Kynningsrud, som peker på at bruk av kasser som skal omslutte innbygde sisterner fører til betydelig ekstra arbeid, kostnader og begrensninger, fordi man også blir låst til plassering av avløpet fra f.eks sisterner.
Eksempel på hva kravet til innbygde sisterner fører til av ekstra arbeid og kostnader. På grunn av armering i hulldekke kan ikke sisternen plasseres helt ut mot vegg, men må plasseres et stykke inn i veggen, og man må fore ut 10 cm til vegg.[/caption]
Står i veien
Et eksempel er at rørene fra en sisterne skal gå fra innsiden av kassa og rett ned gjennom gulvet. Ved bruk av hulldekke-elementer betyr det at sisternekassen må tilpasses strukturen i hulldekket, dermed blir det ofte svært krevende å få fronten til å passe med ferdig flisevegg.
Vi kan ikke bore hvor som helst i et gulv, presiserer Kynningsrud.
Kynningsrud viser også til krav om en spalte ut til rommet, slik at en lekkasje skal kunne oppdages, og utfordringene dette medfører.
- Spalten resulterer i store hygieneproblemer, fordi det kommer skitt og fukt inn der. Jeg har selv sett at dette blir kilde til svartsopp og bakterier, det kan vi ikke ha: Det er vel bedre å bygge et sikkert skjult anlegg, sier Kynningsrud.
I Europa skjer en rivende utvikling på utstyr som bygges skjult, med krav til komponenter og montasje. Alle disse skal forøvrig trykktestes før bruk. Men med norske krav må man bygge ekstra rom med membran bak alle disse installasjonene.
Det blir ekstremt kostbart, totalt unødvendig, og ofte umulig. Å bygge en innfelt dusj i taket lar seg ikke gjøre å bygge med norske regler. For min del stoler jeg på innbygde systemer og sisterner, sier Kynningsrud, som er sikker på at forskriften dermed på denne måten står i veien for bygging av både moderne bad og legionellasikre systemer.
Byggebransjen må bygge sikrere, billigere og bedre. Med dette regelverket sitter vi fast i overtroiske forestillinger som ikke har praktisk forankring. På tide å få det skiftet ut, sier Kynningsrud.
Vannstoppeventiler
Kollega til Kynningsrud hos Assemblin, Jan Ove Kvalvåg har de samme erfaringene, og mener dessuten det samme gjelder for filosofien om å bruke vannstoppeventiler. Dette bidrar heller ikke til mindre lekkasjer.
Opprinnelig var hensikten med en vannstoppeventil å hindre at det oppstår lekkasjer fra en oppvaskmaskin. I dag kommer alle oppvaskmaskiner med innebygget vannstoppeventil, så det blir smør på flesk. Dessuten er som alle vet en vannstoppeventil også en installasjon, som krever minst en kobling. Man legger altså til en kobling for å varsle om at en annen kobling skal lekke. Over tid vil en vannstoppeventil dessuten risikere å ikke fungere, og det er ingen rutiner for å teste den. Dermed blir den en form for falsk sikkerhet. Som Jørn Ove sier om skjulte anlegg sier jeg om vannstoppeventiler. Det er ingen vits, sett heller krav til utstyret som skal monteres. Og gjerne også den som skal montere det, sier Kvalvåg.
Kynningsrud og Kvalvåg peker videre på en utfordring som henger sammen med vannskader. At det i dag ikke er krav til kompetansen til utførende person på rørleggerarbeider.
At det ikke er faglige krav til den som skal montere og koble rør er vel ingen god ide. I praksis kan et rørleggerfirma på Assemblins størrelse klare seg med en rørleggermester. For de minste firmaene som opererer på privatmarkedet er det ingen krav. Hvem som helst kan montere en varmtvannsbereder, sier Kynningsrud.
Seriøse rørleggerselskaper er som kjent nødt til å følge forskriften, det handler om å gjøre alle oppdrag slik de bør. Dermed taper man ofte i konkurransen i mindre virksomheter, som ikke har tiltakskrav for private oppdrag, og som ikke sjelden tar lett på dette.
Det er blitt fritt fram for å skru, og noen tror kanskje forskriften skal fange opp feil fra disse firmaene. Når ble det en god strategi? Vi bør heller satse på kvalitet, sier Kynningsrud og Kvalvåg.
Norge er alene om å stille helt spesielle krav til utskiftbarhet og lekkasjesikring av skjulte VVS-installasjoner. Men stadig strømmer det på med innsigelser mot forskriften. De fleste i bransjen mener i dag at den ikke har noen hensikt. Derfor bør den skiftes ut med noe bedre- eller fjernes helt.
En som daglig møter store utfordringer med TEK-forskriften er prosjektleder Jørn Ove Kynningsrud hos Assemblin i Sarpsborg.
Ingen kan vise dokumentasjon som viser at forskriften tjener noe formål. Gjennom mine år som rørlegger og prosjektleder har jeg aldri sett en eneste feil på innbygde sisterner. Men jeg har derimot sett, og ser fortsatt, masse plunder og heft og ekstra arbeid. Forskriften gir dårlige forutsetninger for hygiene og fører til stadig flere skuffede kunder. Vi kan heller ikke kan ta i bruk moderne VVS-komponenter, fordi systemene enten ikke lar seg bygge med norske regler, eller blir uforholdsmessig dyrt, sier Kynningsrud.
Feil fokus
I stedet for å ha regler som skal fange opp lekkasjer fra dårlig utstyr eller slett arbeid, tar Kynningsrud til orde for at man bør stille krav til utstyret som bygges skjult, og gjerne også stille krav til fagkompetanse på de som skal utføre.
- I stedet for å tviholde på et kunstig regime kunne vel Sintef og andre som lever av ordningen heller være med og teste at skjult utstyr duger? Ta et eksempel fra en annen bransje: Hvis man ser rotoren på et helikopter stadig ryker, eller piloten kolliderer med kraftledninger, skal det da bli påbudt med fallskjerm for alle? Eller skal man se på tekniske detaljer og ta det ut av drift, og sjekke synet til pilotene bedre, spør Kynningsrud.
Kynningsrud peker på at byggebransjen fra før av sliter med høye nok kostnader, og at forskriften fordyrer vvs-arbeider med mange millioner kroner årlig. Kynningsrud synes det er trist at forbrukerne må betale for noe som er unødig.
- Etter enkle beregninger fører forskriften til betydelige økte kostnader. Men de ekstra kostnadene fører ikke til at blir mer sikkert mot lekkasjer, kanskje faktisk det motsatte, sier Kynningsrud, som peker på at bruk av kasser som skal omslutte innbygde sisterner fører til betydelig ekstra arbeid, kostnader og begrensninger, fordi man også blir låst til plassering av avløpet fra f.eks sisterner.
Eksempel på hva kravet til innbygde sisterner fører til av ekstra arbeid og kostnader. På grunn av armering i hulldekke kan ikke sisternen plasseres helt ut mot vegg, men må plasseres et stykke inn i veggen, og man må fore ut 10 cm til vegg.[/caption]Står i veien
Et eksempel er at rørene fra en sisterne skal gå fra innsiden av kassa og rett ned gjennom gulvet. Ved bruk av hulldekke-elementer betyr det at sisternekassen må tilpasses strukturen i hulldekket, dermed blir det ofte svært krevende å få fronten til å passe med ferdig flisevegg.
Vi kan ikke bore hvor som helst i et gulv, presiserer Kynningsrud.
Kynningsrud viser også til krav om en spalte ut til rommet, slik at en lekkasje skal kunne oppdages, og utfordringene dette medfører.
- Spalten resulterer i store hygieneproblemer, fordi det kommer skitt og fukt inn der. Jeg har selv sett at dette blir kilde til svartsopp og bakterier, det kan vi ikke ha: Det er vel bedre å bygge et sikkert skjult anlegg, sier Kynningsrud.
I Europa skjer en rivende utvikling på utstyr som bygges skjult, med krav til komponenter og montasje. Alle disse skal forøvrig trykktestes før bruk. Men med norske krav må man bygge ekstra rom med membran bak alle disse installasjonene.
Det blir ekstremt kostbart, totalt unødvendig, og ofte umulig. Å bygge en innfelt dusj i taket lar seg ikke gjøre å bygge med norske regler. For min del stoler jeg på innbygde systemer og sisterner, sier Kynningsrud, som er sikker på at forskriften dermed på denne måten står i veien for bygging av både moderne bad og legionellasikre systemer.
Byggebransjen må bygge sikrere, billigere og bedre. Med dette regelverket sitter vi fast i overtroiske forestillinger som ikke har praktisk forankring. På tide å få det skiftet ut, sier Kynningsrud.
Vannstoppeventiler
Kollega til Kynningsrud hos Assemblin, Jan Ove Kvalvåg har de samme erfaringene, og mener dessuten det samme gjelder for filosofien om å bruke vannstoppeventiler. Dette bidrar heller ikke til mindre lekkasjer.
Opprinnelig var hensikten med en vannstoppeventil å hindre at det oppstår lekkasjer fra en oppvaskmaskin. I dag kommer alle oppvaskmaskiner med innebygget vannstoppeventil, så det blir smør på flesk. Dessuten er som alle vet en vannstoppeventil også en installasjon, som krever minst en kobling. Man legger altså til en kobling for å varsle om at en annen kobling skal lekke. Over tid vil en vannstoppeventil dessuten risikere å ikke fungere, og det er ingen rutiner for å teste den. Dermed blir den en form for falsk sikkerhet. Som Jørn Ove sier om skjulte anlegg sier jeg om vannstoppeventiler. Det er ingen vits, sett heller krav til utstyret som skal monteres. Og gjerne også den som skal montere det, sier Kvalvåg.
Kynningsrud og Kvalvåg peker videre på en utfordring som henger sammen med vannskader. At det i dag ikke er krav til kompetansen til utførende person på rørleggerarbeider.
At det ikke er faglige krav til den som skal montere og koble rør er vel ingen god ide. I praksis kan et rørleggerfirma på Assemblins størrelse klare seg med en rørleggermester. For de minste firmaene som opererer på privatmarkedet er det ingen krav. Hvem som helst kan montere en varmtvannsbereder, sier Kynningsrud.
Seriøse rørleggerselskaper er som kjent nødt til å følge forskriften, det handler om å gjøre alle oppdrag slik de bør. Dermed taper man ofte i konkurransen i mindre virksomheter, som ikke har tiltakskrav for private oppdrag, og som ikke sjelden tar lett på dette.
Det er blitt fritt fram for å skru, og noen tror kanskje forskriften skal fange opp feil fra disse firmaene. Når ble det en god strategi? Vi bør heller satse på kvalitet, sier Kynningsrud og Kvalvåg.
![Heidenreich Logo[1]](https://img1.custompublish.com/getfile.php/5110520.2971.squulbbubjsqim/0x70/6487616_5110520.jpg)