Grønne sertifikater er betegnelse på et markedsbasert virkemiddel for å fremme fornybar energi. Produsenter av ny fornybar energi tildeles grønne sertifikater tilsvarende energimengden de produserer. Alle energikjøpere forpliktes til å kjøpe en viss mengde grønne sertifikater.

På denne måten oppstår det en etterspørsel etter grønne sertifikater, slik at produsenter av fornybar energi kan hente en ekstra inntekt i tillegg til salg av strøm.

I dette markedet er det konkurransen som sikrer at de fornybare energiprosjektene med lavest kostnader realiseres først. I Norge var innføringen av grønne sertifikater under planlegging i mange år, inntil Regjeringen Stoltenberg II skrinla prosjektet i 2006.

– Kulturforskjeller mellom Norge og Sverige førte til at forhandlingene om et felles elsertifikatmarked i 2006 strandet, mener forsker Elin Lerum Boasson ved Fridtjof Nansens Institutt.

Elin Lerum Boasson mener at grønne sertifikater først ble en prioritert sak for den norske regjeringen i 2005-2006.
Hovedproblemet ble at myndighetene ikke har klart å bestemme seg og at de ikke har vært tilstrekkelig konstruktive i sine forhandlinger med svenskene.

Svenskene hadde klare krav, men i Norge visste vi ikke helt hva vi ville, sier hun. Det var i forbindelse med sitt doktorgradsarbeid at hun intervjuet flere aktører i begge land om sertifikatforhandlingene.

- De hadde på den tiden hadde mer erfaring med systemet, og en klarere forståelse av hva samarbeidet krever, og ikke minst et klart krav til ambisjonsnivå, sier hun.

Norsk deltakelse ble vurdert som ikke viktig. Hun opplever at svenske myndigheter er mer opptatt av å jobbe for industriell utvikling enn å telle på kronene. Svenske myndigheter jobber mer rasjonelt for å skape langsiktig industribygging.

- I Norge var myndighetene mer opptatt å regne på eventuelle kostnader. I Norge står samfunnsøkonomien sterkt. Myndighetene er svært opptatt av å minimalisere samfunnskostnadene på kort sikt og at vi ikke skal betale mer enn nødvendig, sier Lerum Boasson.

– Vi har en statsminister som er samfunnsøkonom. De selskapene med de beste prosjektene kan få mye profitt ut av en sertifikatordning. Dette klinger dårlig for en samfunnsøkonom.

Om det igjen blir mulig å ta opp dette arbeidet er usikkert. I så fall må myndighetene jobbe intenst for å en avtale på plass og være villig til å prioritere det, sier Lerum Boasson, som opplever at det ikke betyr stort for svenskene om Norge blir med.

Nå er hun i gang med sin doktorgrad om støtteordninger innen EU og Energidirektivet. I tillegg til doktorgradsprosjektet, skal dette arbeidet også munne ut i en lærebok.