- Den største trusselen mot byggenæringen i dag, er at det i stadig større grad er investorene – kapitalistene – som legger premissene for byggeprosessen. Alt handler om en kortest mulig byggetid for å tjene mest mulig penger. Det påfører rørbransjen irrasjonell og ineffektiv produksjon som ender med dårlig lønnsomhet, og ikke minst økt risiko.

Anders Henriksen, produksjonsansvarlig hos HR-Rør i Oslo, kommer med et sterkt varsku om hvordan byggeprosessen i realiteten styres, hvor ‘’all’’ fokus ligger på avkastning på investert kapital. Det er en trussel for både rørbransjen og de andre faggruppene, hevder han overfor VVSforum.

Han viser også til BDO`s analyse for bygg- og anleggsbransjen 2019 som underbygger dette.

- Vi snakker primært om tre utviklingsfaser i et byggeprosjekt; sier han og skisserer et enkelt skjema for oss:

* fasen fram til rammetillatelsen foreligger
* prosjekteringsfase fram til igangsettelsestillatelse
* produksjonsfasen .

Over alle skriver han ‘’investor/avkastningsfokus’’.

- Dette er en veldig enkel framstilling av hvor jeg mener er bransjens store utfordring:
85 % av alle oppdrag innen bygg- og anleggsbransjen er totalentrepriser. 90 % av dette vil jeg hevde handler om kortsiktig avkastnings fokus.

- Da er det ikke fokus for å eie og forvalte over tid. Det er med andre ord ikke idealisme som ligger til grunn for byggingen, det er ene og alene avkastning på investert kapital. Dette er sterke krefter som utfordrer byggeprosessen i meget stor grad. Jo kortere byggetid og raskere sluttdato, desto større blir netto avkastning.

- Det er enkel matematikk.

Det er om å gjøre å starte byggeprosessen så raskt som mulig når rammetillatelsen foreligger, påpeker han.

- Når man har fått rammetillatelsen i boks, kontraheres totalentreprenør. De fleste totalentreprenører i dag har faset ut egen produksjon og kjøper tjenester av underentreprenører. Hvilket fokus medfører dette, spør Henriksen.

Prosjekteringsfasen
Deretter starter en prosjekteringsfase, ned på detaljnivå. Selv om det har vært mye fokus på digitalisering i mange år, har ikke det nødvendigvis bidratt til økt effektivisering, mener han.

- Når man snakker med de som prosjekterer i BIM, bruker de minst 30 prosent mer tid. Å bruke BIM, er en mer omfattende programvare med høyere detaljeringsgrad og økt fokus på detaljkollisjoner og presentasjon for beslutningstagerne, i form av 3D. Ergo; det tar mer tid.

Samme virkemidlene og mekanisme ser du i denne fasen, sier han.

- Før  igangsettelsestillatelsen foreligger, skal du ha prosjektert nok til at det er forsvarlig å starte byggingen. Virkeligheten er imidlertid at det ikke er noen tredjepartskontroll av prosjekteringsunderlaget før man starter å bygge.

- Null kontroll, gjentar han.

- Min erfaring er at på grunn av dette har blitt en trend, er det ikke så farlig hvor langt man er kommet i prosjekteringsfasen før man begynner å bygge.

Vet ikke helt hva man prosjekterer
Rådgiverne vet mange ganger ikke hva de faktisk skal prosjektere/bygge, fordi man på det tidspunktet som regel ikke har signert noen leietakere/beboere – og dermed ikke vet hvilke behov disse har, hevder han.

- Jobben med å hente inn leietakere er en pågående prosess etter at rammetillatelsen foreligger.

Henriksen mener man da prosjekterer med den rammen som er satt mellom start- og stopp-tidspunktene, selv om man i realiteten trenger 30 prosent mer tid.

- Når det så begynner å nærme seg ferdigstillelse, drar man med seg alle problemstillinger underveis mens man bygger. I tillegg kommer nye leietakere inn fortløpende som har fått kontrakt som både forstyrrer den prosessen og forlenger den. Likevel er sluttdatoen – overleveringsdatoen -  fastsatt og låst. Den er hellig, den rokker du ikke.

- Vår konsekvens, som spesielt rørbransjen blir rammet av, er at vi får en irrasjonell drift. Noen ganger må vi starte jobben midt i bygningskroppen, for da er råbygget ferdig og de første leietakerne befinner seg i ‘’midt i bygningskroppen’’ – som et eksempel.

- Det er ikke slik rørleggere ønsker å jobbe. Det medfører irrasjonell tid, og økt risiko. Vi ønsker å begynne nederst i bygget og jobbe oss oppover og utover – men det skjer ikke lenger. Det er historie.

Arealeffektivitet
Med slike rammebetingelser, i tillegg til utfordringene under prosjekteringsfasen, blir også rørfaget sterkt utfordret på arealeffektivitet.

- Det vil si at tekniske installasjoner, og i vårt tilfelle det rørtekniske, skal stjele minst mulig areal fordi det ikke er salgbart eller utleiebart. Derfor er det sterke krefter, som forlanger at våre installasjoner skal ta minst mulig plass.

- Der har vi ingen ting å stå imot med. Vi har ikke noe regelverk i forhold til sprinkelanlegg, kjøleanlegg, varmeanlegg, takavvanning og avløp å støtte oss til som stiller krav til forsvarlig installasjon, om man tenker drift, vedlikehold og vannskadesikkerhet.

- Når dette kommer i tillegg til korte framdriftsfrister, er vi allerede tidlig i fasen ute av kurs: Prosjekteringen er konstant under endring fordi det er leietakere som ‘’forstyrrer’’ før prosessen er ferdig. Dermed får man omgjøringer samtidig som man jobber i feil rekkefølge. Resultatet er at vi får en veldig ineffektiv produksjon.

Koster mye penger
Det er to alvorlige konsekvenser ved det, sier han.

- For det første koster ineffektivitet oss mye penger. Men den største utfordringen er at vi ikke lenger har kontroll på produksjonen, og den gir oss mye høyere risiko. For å klare oppdraget til den fastlåste sluttdatoen, må vi toppbemanne. Det vil i realiteten si at vi må ha innleie, det vil si hente inn ukjent arbeidskraft.

- I tillegg kommer stressfaktoren fordi ting skal være ferdig helst i går, det er trange arbeidsforhold osv., som i sum gjør at risikoen øker dramatisk for at ting blir feil. Jeg ser gang på gang at det lages en produksjonsplan med hundrevis av aktiviteter med urealistiske tids- slotter for å bli ferdig til sluttdatoen. Alle klarer jo det teoretisk på papiret når man vet hva rammen er. Problemet er at når alle disse aktivitetene er hypotetiske, ‘’ikke realistiske’’, går det ikke mange ukene før alt rakner og man er i gang med «jojoproduksjon» med økt ineffektivitet, økt risiko, økt konfliktnivå og redusert trivsel. Dette skaper da ofte arbeids oppdrag for advokatnæringen.

- Og ikke nok med det. Tenk deg prosjektlederen som har levd i dette i 18 måneder og klart å gjennomføre oppdraget – mot alle odds.  Så får han to klapp på skulderen, før det er inn i neste runde med akkurat de samme forutsetningene. Dette har blitt den nye standarden.

Får ikke testet
Jaget etter å bli ferdig til satt dato, gjør også at rørentreprenøren ikke får testet anleggene før sent i fasen, når mye av bygningsmassen er ferdigstilt.

- Så går det som det må gå noen ganger; ting blir feil og det oppstår feil og vannskader.

Her ligger det mange skjulte skader og kostnader som ikke er med i noen forsikringsstatistikker, fordi det løses i sluttoppgjøret, sier han.

- Rørentreprenøren blir fratrukket kostnaden for å utbedre feilen og rette opp eventuelle skader i sluttoppgjøret. Her er jeg overbevist om at det er store mørketall, selv om jeg heldigvis ikke opplevd så mye av det selv.

- Jeg har hatt flaks, for dette er galskap. Det skremmende, er at dette ikke er en beskrivelse av ett enkeltstående prosjekt.

- Dette har blitt normalen.

Økt volum for rørbransjen
- Mange har ikke fått med seg at volumet for rørbransjen generelt har økt med 30 % i våre kontrakter. For 10-15 år siden hadde vi kun sprinkelanlegg av og til, og vi hadde kjøling en sjelden gang – som oftest leverte vi kjøling til ventilasjonsaggregater. I dag har vi stort sett full romkjøling på alle bygg, vi har større og mer komplisert energisentraler og vi har sprinkel på alle bygg. Innholdet har økt både i kompleksitet og volum- i hvert fall 30 %, anslår han.

-  Men likevel skal vi bygge med kortere frister enn vi noensinne har gjort. Vi skal levere mer dokumentasjon enn vi noensinne har gjort, og det er flere juridiske finter enn før. Samtidig har vi lite å stå imot på grunn av manglende regelverk for rørbransjen. Et regelverk som burde ivaretatt miljøfokus og den som skal eie og drifte bygget videre, eksempelvis i forhold til vannskadesikker installasjon på sprinkel og gode føringsveier på varme- og kjøleanlegg. Det handler om tilgjengelighet og tenke at dette skal kunne endres og bygges om under hele levetiden på bygget uten å måtte gjøre store bygningsmessige inngrep.

- Gjør du det, har du brått en mye bedre vannskadesikkerhet:

* Han som installerer det har full tilgjengelighet til installasjonen sin gjennom hele byggeperioden for kontroll og oppfølging.
* Byggherren kan betjene det i forhold til ombygging for å tilpasse nye leietakere.

- Resultatet av økt tilgjengelighet til installasjonen, er mindre følgeskader enn ved skjult installasjon i en gipskonstruksjon eller tilsvarende.

- Om vi samtidig ser litt historisk på lønnsomheten, ser vi at underentreprenørleddet – de tekniske entreprenørene – har gått jevnt nedover de siste 10-15 årene. Hvorfor er det blitt slik? Er vi blitt dårligere?

Nei, svaret gir seg selv, mener han:

- Det er spillereglene som har endret seg, som har ført til stor ineffektivitet. Dette er en trussel både mot vårt eget fag og byggebransjen generelt.

Forbruker mennesker
Henriksen trekker også fram hva dette gjør med mennesker i bransjen.

- Ja, en konsekvens av slike hverdager, er de menneskene som er livsviktige ressurser; som baser og prosjektledere, ikke orker å være i den posisjonen lenger. Hvorfor? Fordi du må jobbe med en stressfaktor og følelsen av at du aldri makter jobben din. Det fører til at man går med bekymringer 365 dager i året og tar de med hjem. Det er en liten andel som orker å ha det slik i mange år. Dette er ikke bærekraftig, men det er det ingen som snakker om.

- Det er noen få som tåler å stå i det, som er litt ‘’skrudd’’ i hodet, men det er ikke nok av dem, sier Henriksen, som snart har vært i bransjen i 40 år.

- Gjennomsnittstiden for baser og prosjektledere blir kortere og kortere, og de blir yngre og yngre. Hva skjer da med kvaliteten når snittalderen og varigheten på de viktige rollene går ned? spør han.

- Folk orker kanskje to, tre år før de gir seg. Det er først når du har fem, seks års erfaring at folk i disse nøkkelrollene skal holde på og løfte bransjen videre. Men de velger i stedet  å jobbe for en leverandør, eller kanskje i en stabsfunksjon. De søker seg alle andre steder enn å være i front av verdiskapningen, fordi det er den mest krevende jobben du kan få. Godt betalt er den heller ikke, i forhold til den psykiske belastningen du utsettes for.

- Sånn vi holder på nå, hvor ting utvikles i helt feil retning i forhold til sluttproduktet og fagkompetansen er ikke bærekraftig. Selv om vi bygger miljøbygg som aldri før, handler det mest om dokumentasjon og valg av materialer. Men bygget - sluttproduktet - er ikke bedre i forhold til da vi bygde med langt bedre tidsmarginer. I tillegg er presset på de som står for verdiskapningen nærmest blitt uutholdelig.

- Dette er ikke bare en faglig utfordring, vi snakker om et samfunnsproblem, understreker han.

Høye summer for vannskade
- Statistikkene fra forsikringsbransjen forteller at det årlig er vannskader for 3,5-4,2 milliarder.Hvor disse skadene er, klarer de derimot ikke å vise. Min påstand er at en stor andel av vannskadene handler om sprinkelanlegg, takavvanning og kjøle- og varmeanlegg på større prosjekt. De synes ikke på statistikkene, derfor prates det ikke noe om. I tillegg er det som tidligere nevnt store mørketall som blir gjort opp  økonomisk  ved sluttoppgjør.

- Det jeg ønsker meg, er at det skulle stått i plan- og bygningsloven: Alle væskefylte og trykksatte rørtekniske installasjoner skal være tilgjengelige til enhver tid. Så må det naturlig nok være noen unntak; som rør i rør, typegodkjente sprinkelsystemer osv. som du kan støpe inn i konstruksjon. Men det grunnleggende må være at alle rørtekniske installasjoner skal være tilgjengelig til enhver tid. Det vil si at du da må bygge sjakter med tilgjengelighet, du må ha systemhimling som gjør at du kan komme opp til installasjonene osv. Da vil garantert vannskadestatistikken gå ned, og ombyggingskostnaden går ned - og sånn sett få et positivt miljøperspektiv i tillegg.

Hvordan skal vi rekruttere fagfolk?
Han legger til ytterligere en dimensjon for å vise alvoret i situasjonen.

- Når det i realiteten ofte er utopiframdriftsplaner som blir lagt opp, og som ikke vil fungere, øker konfliktsnivået. Da snakker vi om redusert trivsel til alle involverte. Vi bygger miljøbygg med stort fokus på trivsel og høy livskvalitet for de som skal bo i bygget og i nærmiljøet. Jeg har ennå ikke hørt noen snakke om de som faktisk bygger bygget, som er landets nest største bransje. Det bidrar til at en stor andel søker seg bort fra bransjen. Hvor skal da Norges fremtidige rørleggerstand gå?

Med økt arbeiderinnvandring senkes fokus på trivsel, og tilrettelegging av logistikk og effektiv produksjon for alle involverte. Det spares på effektive hjelpemidler for person og vareflyt.

- Kvegtankegang gjennomsyrer markedet. Det er nærmest blitt bruk-og-kast-mentalitet. Når andel fagorganiserte går ned (Alle fag), er det ingen som setter ned foten/stiller krav. Når dette urene spillet foregår, pulveriserer vi hele tilretteleggingen for de som står på golvet – de som er verdiskapningen vår.

- Men dere er vel med og bidrar til at situasjonen er som den er ved at dere signerer kontraktene og tar oppdragene på disse betingelsene?

- Det kan du godt si. Men alle jobber på de samme prinsippene. Enten er du med, ellers må du legge ned bedriften og slutte i bransjen.

Hva mener du bør gjøres for å bedre situasjonen?

- Jeg savner først og fremst økt fokus på at vi faktisk ikke har noe regelverk å støtte oss til for å skape forsvarlige rørtekniske anlegg. Rør utgjør faktisk en vesentlig del av byggeprosessen, men det betyr tydeligvis ikke noe i det store bildet. Likevel er det vi som sitter på den største risikoen.

I tillegg må det innføres en kontrollfunksjon i forhold til hvilken prosjekteringsferdiggrad man er på innen man begynner å bygge, mener han.

- Hadde det bare blitt varslet at det ville bli innført kontroller ifb.IG, skal jeg love deg at ferdiggraden av prosjekteringsunderlaget vil bli bedre. Rådgiverbransjen hadde nektet og ofre sentral godkjenningsretten for et dårlig planlagt prosjekt. Men når det ikke finnes en slik kontroll, er dagens situasjon blitt en mal – og alle blir med på løpet.

Han mener Rørentreprenørene Norge bør sette seg selv i førersetet og invitere med seg BNL, NELFO og de andre organisasjonen og sammen jobbe for å skape klare rammer. I tillegg burde organisasjonen  jobbet mot myndighetene i forhold til et regelverk.

Samtidig er det opp til medlemmene å trykke på, understreker han.

- Vi må snart kreve at vår egen interesseorganisasjon tar tak i situasjonen!

Har ikke fasiten
Henriksen har ikke noe fasit på hvordan dette kunne vært organisert. Men mener det burde vært lagd en sjablong i forhold til hvor fort det er forsvarlig å bygge.

- Det bør ikke være avansert eller kostbart, bare vært noe kjøreregler som regulerte prosessen etter igangsettelsestillatelsen – og dertil kontroller. Eksempelvis kunne det vært en minsteregulering på 12 måneder for bygg opp til 5.000 kvm, 14 måneder for bygg mellom 5.000 og 10.000 kvm osv. Dette mener jeg ville vært samfunnstjenlig både i forhold til kvalitet på bygget og alle som er involvert i prosessen.

- Nå er det fritt fram for de som kun ser profitt.  Alt skal skvises. Mange av prosjektene jeg har vært med på, er solgt før de er ferdig. Når de er fylt opp med alle leietakere, så er brøken i forhold til hva bygget er verdt klar, og så selger eieren og løper til neste utviklingsprosjekt.

- Byggeprosessen er helt uregulert. Det er i dag i realiteten de på pengesekken som styrer byggeprosessen ut fra egne, kommersielle interesser.

-  For dem er tid penger.