– Det kan ikke være mindre risikabelt å la være å betale, enn å stanse arbeidet

Annonsørinnhold

Hva gjør de som lykkes i et tøft marked?

Byggenæringen er i omstilling. Nye markedsforhold, sirkularitet, digitale produktpass og kunstig intelligens endrer spillereglene. NOBB-konferansen samler bransjen i Oslo for å finne ut hvordan endringene kan bli en fordel i stedet for en byrde.

Da Ruta Entreprenør gikk i rekonstruksjon, var det meldt inn krav på rundt 730 millioner kroner. Rørleggerhuset AS i Oslo hadde på det tidspunktet et utestående krav på rundt 86 000 kroner. Det er lite, sammenlignet med hva det kunne ha vært.

– To uker før rekonstruksjonen fikk vi betalt en halv million. Det hadde ikke skjedd hvis vi ikke hadde stanset arbeidene og krevd oppgjør slik vi gjorde, sier daglig leder Henrik Plaum.

Han understreker at det ikke gjelder alle hovedentreprenører, men mener Ruta-saken viser et mønster mange i bransjen kjenner igjen: Underentreprenørene blir skviset, og det som står i kontraktene og i norsk standard, blir i praksis satt til side.

Betalingsplanen ble aldri overholdt

Plaum forteller at den avtalte betalingsplanen ikke ble fulgt ved forfall en eneste gang i løpet av åtte måneder.

– Jeg måtte purre hver gang. Den femte gangen sa jeg at nå er det nok. Nå ser vi tydelig at de ikke betaler til tiden, og da må jeg gjøre tiltak for å begrense vår potensielle risiko, sier han.

Fra da av sendte Rørleggerhuset varsel om stans tre - fire dager etter forfall dersom betalingen ikke var kommet. Svaret fra hovedentreprenøren kom raskt.

– Når vi varslet, fikk vi et varsel tilbake om at vi ikke gjorde dette rettmessig, og at kostnadene og risikoen lå på vår side. Men vi sto på vårt, og mente at vi hadde retten på vår side, sier Plaum.

Rørleggerhuset stanset arbeidene og trakk montørene ut av prosjektet fire ganger.

– Hver eneste gang fikk vi betalt dagen etter. Selv om du får den motreaksjonen, tror jeg du bare må stå i det. Det er alltid en risiko, men vi fikk i hvert fall betalt.

Hva er «vesentlig» mislighold?

Kjernen i problemet er etter Plaums syn at standardkontraktene er for åpne for tolkning. For at en underentreprenør skal kunne stanse arbeidet, må det foreligge vesentlig betalingsmislighold. Men hvor grensen går, er uklart.

– Går det på beløpets størrelse? Går det på antall dager over forfall? Når man har en avtalt betalingsplan og en avtalt produksjonsplan, er vår forpliktelse å levere arbeid til gitt tid, og entreprenørens plikt er å betale til gitt tid, sier han.

Plaum mener at dersom en faktura ikke er bestridt, og hovedentreprenøren ikke har gitt noen forklaring på hvorfor den ikke betales, bør retten til å stanse arbeidet tre i kraft umiddelbart.

– Strengt tatt mener jeg at man har krav på å stanse arbeidene 24 timer etter forfall. Da har entreprenøren faktisk misligholdt sin plikt. Kontrakten sier etter min mening: Du betaler, jeg utfører.

Han etterlyser tydeligere grenser og retningslinjer for hvordan en stans skal fungere, slik at underentreprenører ikke kvier seg for å bruke den muligheten av frykt for å tråkke kunden på tærne.

– Som daglig leder har jeg ansvar for de ansatte, leverandørene og selskapets økonomi. Vi kan ikke sette det i fare for å finansiere likviditetsproblemene til en entreprenør. Det fungerer ikke.

– En tydelig maktubalanse

Plaum mener mange underentreprenører er for snille, og fortsetter å produsere i håp om at pengene til slutt kommer.

– De tør ikke ta risikoen med å stanse. Da løper de en enda større risiko, og tapet bare baller på seg. Det er en tydelig maktubalanse, sier han.

Det er denne skjevheten han mener reglene må rette opp.

– Det er feil å ha et system der det er mindre risikabelt å la være å betale fakturaer enn det er å stanse arbeidene når betalingen uteblir. Hovedentreprenørene må være minst like redde for det. Ellers har det ingen følger å ikke betale.

At et entreprenørselskap kunne bygge opp gjeld i hundremillionersklassen før noe skjedde, mener han sier mye.

– Hvordan kommer man så langt? Det tyder på at man strekker strikken og får folk til å fortsette å produsere selv om man ikke betaler regningene. Da bør vi spørre oss om dagens kontraktsregler faktisk beskytter dem som utfører arbeidet.

Tydelig, men i en hyggelig tone

Selv om Rørleggerhuset stanset arbeidet gjentatte ganger, beskriver Plaum forholdet til hovedentreprenøren som ryddig.

– Jeg var hos dem flere ganger og sa at jeg ikke har lyst til dette, men at jeg må. Det er min plikt som daglig leder å begrense tapene våre. Det eneste dere trenger å gjøre, er å betale, så kommer vi tilbake, sier han.

– Det ble ikke dårlig stemning. Jeg gjorde det jeg hadde krav på, og sa det i en hyggelig tone. Det er ikke noen god situasjon for entreprenøren heller, å ikke kunne betale.

Han stiller også spørsmål ved om en hovedentreprenør som ikke betaler til avtalt tid, er en det er verdt å jobbe med videre i fremtiden.
- Men det går opp og ned for alle bedrifter på et eller annet tidspunkt, så det kan også være et forbigående problem, påpeker Plaum.

– Men vi skal ikke sitte og håpe på at regningene blir betalt. Det er bare noe som skal skje. Endringer kan man diskutere, men ikke avdrag som er i betalingsplan for prosjektet. Det handler om god flyt og god stemning i prosjektet, slik at man løser utfordringene i samarbeid i stedet for å krangle.

Vil ha saken høyere på agendaen

Plaum mener norske standardkontrakter i langt større grad beskytter hovedentreprenøren og byggherren, og har for få konkrete bestemmelser om hvordan underleverandørene skal ivaretas.

– Dette bør løftes betydelig på agendaen, sier han.

Han peker på at problemstillingen ikke er særegen for rørfaget.

– Det gjelder hele byggebransjen, på tvers av alle fag: rørleggere, snekkere, tømrere, murere og elektrikere. Alle som har en NS 8415- eller NS 8417-kontrakt, og særlig på de store kontraktene der det står mye penger på spill.