BVP får stadig større betydning for gjennomføring av anskaffelser i Norge. RIF har jobbet med innføring av BVP i Norge siden 2013 og samlede anskaffelser med BVP nærmer seg nå 50 mrd kr. Nye Veier AS og DFØ (tidligere DIFI) har tatt en ledende rolle innen henholdsvis praktisering og kunnskapsgrunnlag for metoden. RIF bidrar aktivt til utvikling av en norsk tilnærming og spredning av  BVP gjennom deltagelse i DFØs metodegruppe for BVP og med direkte kontakt med norske byggherrer. Vi har også fått de første A-sertifiserte BVP-rådgivere i Norge, og stadig flere kurser seg og får B eller A-sertifisering.

Resultatene begynner å blir veldig synlige og gode: NTNU har publisert rapporter i den senere tid som viser at prosjektkostnad blir lavere (i størrelsesorden 20%) og prosjektene blir tilnærmet konfliktfrie. Det har selvsagt flere årsaker, dvs. ikke bare BVP.  Det er likevel oppsiktsvekkende at Riksrevisjonen nylig leverte en rapport om konfliktnivået i norske vegprosjekter, som de ikke overraskende konkluderer med er alt for høyt, men der skriver følgende om Nye Veier: “Nye Veier opplyser at selskapet per 1. januar 2020 ikke har hatt konflikter med entreprenørbedrifter i noen av prosjektene sine siden selskapet ble opprettet i 2016".  Null konflikter altså. Og Nye Veier har mange av de aller største vegprosjektene i Norge med kontraktssummer på flere milliarder pr. prosjekt.

Nye Veiers suksess har som sagt ikke bare én årsak, selv de gjennomgående bruker BVP som anskaffelsesmetodikk er de også opptatt av tett dialog med bransjen – både entreprenører og rådgivere.  Der merker RIF en tydelig forskjell mellom ulike bestillere: Dialog i forkant av beslutninger er åpenbart hovedregelen hos Nye Veier, mens bransjedialog i etterkant av beslutninger synes å være praksis hos de fleste andre oppdragsgivere på samferdselssiden. Dessverre fører siste tilnærming til høyere konfliktnivå, uklare kontraktsbestemmelser, konkurransebegrensende og fordyrende anskaffelser mv. BVP er et godt verktøy for markedsdialog og konfliktreduksjon, og vi ser med glede at også Statens Vegvesen nå ønsker å prøve ut denne tilnærmingen.

Det er imidlertid noen tilpasningsbehov for hvordan BVP praktiseres i Norge.  Et av  disse er bruken av makspriser i konkurransene, spesielt hvis makspris settes litt for sjablonmessig med utgangspunkt i oppdragsgivers ambisjoner og historiske data – og undervurderer kompleksiteten i det konkrete prosjektet. Vi ser nå at flere norske entreprenører er skeptiske og unnlater å delta i konkurransene pga. byggherrens tøffe makspriskrav. Vi tror ikke at utenlandske entreprenører generelt har høyere kompetanse enn norske team av entreprenører og rådgivere på prosjektering og bygging i Norge – snarere tvert i mot. Vi vet også at det alltid vil være noen tilbydere som av strategiske årsaker er villig til å ta høy risiko. BVP er et utmerket verktøy til å identifisere beste tilbyder i en konkurranse – men hvis de beste ikke gir tilbud pga. for lav makspris, så går man glipp av verdifull kompetanse,  og risikoen i prosjektet øker. RIF er bekymret for at også Nye Veier vil oppleve større konflikter i sine prosjekter på sikt dersom de fortsetter sin praksis med svært tøffe makspriskrav i sine konkurranser. BVP har flere mekanismer som ivaretar prisaspektet uansett så absolutte makspristak satt på et veldig krevende nivå fremstår litt som «belter og bukseseler», og kan i ytterste konsekvens være kostnadsdrivende pga. økt risiko for tilleggskrav og tvister.

Et annet tilpasningsbehov for BVP er i rene rådgiveranskaffelser, spesielt på rammeavtaler. I slike avtaler er jo ikke prosjektet definert – og man kjøper i praksis inn det man tror man trenger av kompetanse i fremtiden. RIF mener at personfokuset i BVP da bør tones noe ned, ved å vekte intervju med nøkkelpersoner lavere og vekte dokumentert kompetanse (både individuell og på foretaksnivå) høyere. Imidlertid er det fremdeles kvantifiserte prestasjoner som bør være i fokus. En gammeldags CV som bare sier hvilke prosjekter man har deltatt på, sier jo ikke noe om hva man faktisk har prestert i prosjektene – og i tillegg sier de lite om foretakets samlede tilgjengelig kompetanse og metodikk. Her trengs det altså en annen tilnærming til hvordan man dokumenterer kompetanse gjennom prestasjoner.

Et tredje tilpasningsbehov i Norge er at mange tror at BVP bare handler om en innkjøpsfase, og når kontrakten er signert så gjør vi som vi alltid har gjort. Det er selvsagt bedre å bruke BVP i anskaffelsen enn å ikke gjøre det, men en del av vinninga går opp i spinninga hvis alle som jobbet med konkurransen går hver til sitt og overlater til noen andre å gjennomføre. Spesielt gjelder dette på kundesiden: BVP skaper forventninger hos leverandørene på at de nå skal få sitte i førerstolen selv i gjennomføringen, at dialog vil prege gjennomføringen, og at man har en klar fordeling av risiko der også kunden sitter igjen med en risiko som de er forberedt på å ta. Gjennom anskaffelsesprosessen har kunden fått bekreftet at de har en kompetent leverandør – fortrinnsvis en ekspert på det som skal utføres. Som Steve Jobs i Apple har sagt: «Det er ikke fornuftig å engasjere smarte folk og så fortelle dem hva de skal gjøre. Vi engasjerer smarte folk og spør dem hva vi skal gjøre.».  Det bør også være holdningen i norske byggeprosjekter når de er anskaffet med BVP. Og prosjektledelsen på begge sider av bordet må derfor forstå hva BVP betyr – også for gjennomføringen.

BVP brukes også med på suksess på bygg, ikke bare på samferdsel, og får gode tilbakemeldinger mht. innovasjon og rettferdig konkurransegjennomføring. Arkitekten på Fjerdingby skole sa nylig følgende om BVP: «Hun fastslår at BVP-metoden utfordrer til innovative tanker innen fastsatte rammer. Det er krevende å finne frem målbar informasjon og formulere prestasjoner i tilbudet, slik metoden krever, men vi mener at denne konkurranseformen er utrolig ryddig og rettferdig, sier hun.». Dette illustrerer at BVP i seg selv er en tilnærming som ikke legger begrensninger: Det er en universell metodisk tilnærming til anskaffelser av beste tilbyder, uavhengig av marked, bransje eller fag, og jo mer kompetansekrevende prosjektet er, jo større positive effekter vil man få av BVP.

Til slutt: Innføring av BVP har en grunnleggende utfordring: Holdninger – hos både leverandører og kunder. Men holdninger er jo basert på erfaringer og kunnskap. Og kunnskap kan man gjøre noe med – og deretter vil man selv kunne gjøre nye erfaringer og (kanskje) få endrede holdninger. De som trenger kunnskap (- dvs ikke anser seg som ferdig utlært) anbefales herved å melde seg på BVP-konferansen i USA som avholdes på web den 11-15 januar 2021. Påmelding gjøres her: https://bestvalueconference.ksm-inc.com/