Grete Kjeldsen hos Multiconsult mener at regelverket rundt innbygningssisterner og kravet til lett utskiftbarhet hindrer innovasjon. Dessuten er hun slett ikke sikker på hvor hensiktsmessig kravene er. - Vi kan ikke ha et regelverk som forutsetter at produktene er feilproduserte eller ikke egnet i bruk.

– Vi må ha mer funksjonsbaserte byggeregler

Klart budskap fra Grete Kjeldsen - Senior bygningsfysiker MRIF hos Multiconsult:

0

– Myndighetene har egentlig en intensjon om å lage funksjonsbaserte byggeregler, men behovet for detaljstyring på enkelte områder gir en sammenblanding av krav til funksjon og ytelseskrav. I den sammenheng er det på høy tid å se på reglene for vanninstallasjoner, hvorfor vi har dem, hvorfor reglene er utformet som de er, og om de er hensiktsmessige.

Det sier Grete Kjeldsen, Senior bygningsfysiker MRIF hos Multiconsult til VVSforum.

I 2019 gjennomførte Multiconsult en evaluering av funksjonsbaserte byggeregler for Direktoratet for byggkvalitet (DiBK), hvor det ble fokusert på forskjellen på funksjonsbaserte og ytelsesbaserte byggeregler. Spørsmålene som ble stilt, var følgende:

* Har funksjonsbaserte regler medført større grad av innovasjon og utvikling?
* Har funksjonsbaserte byggeregler gitt endringer i kvalitet?
* Hvilke konsekvenser har funksjonsbaserte byggeregler for kommunene?

Konklusjonen fra Multiconsult er som følger:

«Funksjonsbaserte regler har først og fremst ført til innovasjon og utvikling på brannområdet med bruk av trekonstruksjoner i høye byggverk og planløsninger med rømningskonsept som har gitt besparelser. Størst potensiale for videre innovasjon finnes innen inneklima, energibruk og akustikk. På enkelte områder har det i perioden 1997 til 2017 vært en tendens mot økende grad av ytelseskrav. For eksempel når det gjelder tilgjengelighet og universell utforming og hvordan inngangsparametere i energiberegninger angis.

Kvalitetsspørsmålet er i workshops og intervjuer blir knyttet til kompetansenivå for aktører når funksjonsbaserte regler anvendes. Ukvalifiserte aktører fører til dårligere kvalitet. Det er imidlertid ikke gjort eksplisitt funn på dette i denne evalueringen. Funksjonsbaserte byggeregler letter arbeidet for kommunene, men øker behovet for tilsyn. Rapporten reiser spørsmål om det redaksjonelle konseptet burde vært mer basert på funksjonsområder. Dette vil kunne gi større forståelse for reglenes grunnleggende hensikt og på denne måten inspirere til innovasjon.»

– En salig sammenblanding
–  Evalueringen viser at myndighetene egentlig har en intensjon om å lage funksjonsbaserte byggeregler, men behovet for detaljstyring på enkelte områder gir en sammenblanding av krav til funksjon og ytelseskrav, sier Grete Kjeldsen.

– Jeg mener at vi i størst mulig grad skal ha funksjonsbaserte byggeregler, fordi de gjelder for alle typer bygg, over hele landet. Det kan ikke være slik at veiledningen med sine preaksepterte ytelser eller dokumenterte løsninger i Byggforskserien og Våtromsnormen er den eneste rette måten å gjøre det på, nettopp fordi ingen tar høyde for at de skal gjelde alle bygninger.

Kjeldsen viser til et konkret eksempel med innbygningssisterner med krav om waterstop i et næringsbygg, som kuttet vanntilførselen i hele bygget dersom det kom noen dråper utenfor doskåla.

– Det førte til store problemer for byggeier overfor sine leietakere. Men entreprenøren forsvarte seg med at Byggforsk sier at det er slik det skal være.

Er ikke prosjektert
Hun understreker at det ikke er noe galt med det som står i Byggforskserien, Våtromsnormen og i veiledningen til reglene, men alle løsninger står ikke beskrevet der og utfordringen er at det ikke prosjekteres nok.

– Løsningene er jo ikke gjennomtenkt. Man bare overlater til rørleggeren å fikse jobben. Men det er ikke sikkert rørleggeren har nok kompetanse til å prosjektere og tenke gjennom om funksjonskravene i forskriften oppfylles. Det skal ikke være deres oppgave heller.

– Du har reglene, og du har veiledningen som av og til er mer forvirrende med sine preaksepterte ytelser og som heller ikke er et «skal». Det er det bare forskriftene som er «skal», minner hun om.

Småhus

– Så er det mange måter å løse det på. Preaksepterte løsninger er én måte. Om du ikke gjør det, skal du analysere. Det krever kunnskap og kompetanse. En annen måte er å bruke dokumenterte løsninger som finnes i Byggforskserien og i Våtromsnormen, som er praktiske løsninger som tilfredsstiller forskriftskravene. Men poenget er at de viser jo ikke alle løsningene, da de har fokus på boliger i form av småhus i tre. Det er her utfordringen ligger, mener hun.

Sisterner med «belter og bukseseler»
Kjeldsen mener at hun som rådgiver skal kunne mer enn å peke på Byggforskserien og Våtromsnormen og si at det som står der er loven. Vi forholder oss til en større virkelighet. Det står f.eks. lite eller ingenting om svømmehaller SPA-anlegg der.

– Vi hadde forskrifter å forholde oss til når det gjaldt sanitærinstallasjoner og våtrom i TEK97 også, men så kom «Studentsilosaken» med produksjonsfeil i sisternene og utførelsesfeil på badene.

Saken fortsetter under bildet:

Studentsiloen var ferdig rehabilitert i 2001, mens feilene ble oppdaget i 2007.

– Saken verserte i media og i rettssystemet fram til 2009. På bakgrunn av dette utarbeidet SINTEF og Fagrådet for Våtrom en anvisning om hvordan man må bygge innebygde toalettsisterner, slik de tolket gjeldende forskrifter. Det ble veldig detaljert og omfattende og sisterner med «belter og bukseseler», etter min mening. Deretter følger direktoratet opp dette og tenker tydeligvis at «Oi, her er det noe vi har glemt, sånn må vi også gjøre det». I TEK10 kom det så svært detaljerte krav for innbyggingssisterner, selv om kravene i utgangspunktet sto i forskriften fra før. Dette er nå krav som gjelder for alle typer bygg, ikke bare for boliger. Det blir jo helt feil rekkefølge! Betyr det at det ikke holdt med de retningslinjene vi hadde tidligere?, spør hun retorisk.

– Dermed sitter vi med veldig detaljerte krav i forskriften for innbyggningsisterner som ikke har vært der før, og som ikke bør være der nå. Jeg ble nesten sjokkert da jeg leste hva det sto om lett utskiftbarhet og lekkasjevarsling for sisterner i TEK 10. Man må faktisk kunne spørre om det er nødvendig, og ta et steg tilbake for å se på bakgrunnen for kravene. Hvorfor er ikke andre deler av sanitæranlegget underlagt like detaljerte regler?

Forskrift om sanitæranlegg
– Jeg sier ikke at det er feil det som står i Våtromsnormen, men når direktoratet nærmest kopierer det og setter det inn i forskriften, så blir det et forskriftskrav vi alltid må følge. Det er ikke engang lov å diskutere om alt rundt dette er fornuftig!

Kjeldsen er klar på at så detaljerte krav ikke bør stå i forskriften.

– Om de mener at dette er måten man må gjøre dette på for å oppfylle krav, må de også si at dette gjelder boliger i trehus og småhus, og at det er det de forholder seg til. Men forskriften gjelder for alle typer bygg der de detaljerte kravene kanskje ikke passer, eller bli helt feil. Sanitæranlegg og våtrom i store boligblokker, skoler, svømmehaller og næringsbygg må uansett detaljprosjekteres. Jeg mener at funksjonskravene står der allerede, så kan Byggforskserien og Våtromsnormen få lov til å tolke det som de vil til sitt bruk. Men vi må ikke komme dit at det de sier er kravet.

Bransjen må ta innover seg
Hun mener det er på høy tid å se på reglene for vanninstallasjoner; hvorfor vi har dem og hvorfor det har blitt sånn – og ikke minst om det er hensiktsmessig.

– Jeg tenker at dette må jo bransjen ta inn over seg, fordi det er den som må komme med tilbakemeldingene. Det kan f.eks. ikke være sånn at det skal være en dommer i en tingrett som bestemmer og definerer hva som er «lett utskiftbart».

Sisterne i vegg.

– Hva mener du selv er «lett utskiftbart»?

– For meg så er «lett utskiftbart» det samme som å skifte en lyspære; at det er noe jeg skal greie selv. Men i forskriften er det ikke definert hva som er lett utskiftbart. Da må jo de definere det.

Kjeldsen har også en kjepphest når det gjelder kravet om at en sisterne skal være såkalt «lett utskiftbar».

– Jeg forstår bare ikke vitsen dersom dommerens definisjon gjelder. Svært få installasjoner i et hus er «lett utskiftbare», fordi det ikke er prosjektert slik fra bunnen av. Poenget er jo at kravet er der fordi man opplevde at dersom det var et rør som røk, så måtte man rive halve huset for å få skiftet det. Jeg tenker at å måtte rive en flislagt kasse eller en vegg foran en sisterne etter X antall år, ikke fører til økonomisk ruin eller verdens undergang. Vedlikeholdet skal du kunne utføre, men å skifte ut er noe helt annet. Nei, da er det mye annet å ta tak i. Vi ser f.eks. stadig boliger der vann- og avløpsinstallasjoner ligger mellom et betongdekke og en badekabin eller i et isolasjonssjikt under en påstøp. Lekkasjer i disse installasjonene krever omfattende utbedringsarbeider.

Jukses mye
Kjeldsen mener nettopp dette forskriftskravet er det som brytes oftest, fordi brukerne ikke vil ha de løsningene som skal tvinges gjennom.

– Nå er det jo vanskeligere enn noen gang, i og med at flisene skal være stadig større, sier hun og trekker fram toalettrommene på det nye nasjonalmuseet som et godt eksempel.

– Der er det en hel vegg med én marmorplate med hull for rør. Da håper jeg virkelig de har tilgang til sisterna fra baksiden!

– Det handler om estetikk, ja vel. Men om kravene ikke har noen hensikt, hva er da vitsen?

Må rydde opp
Hennes budskap er klart: Her må det ryddes opp i regelverket.

– Det koster store summer å bygge et bad. Kan vi ta en diskusjon om hvor man legger pengene hen? spør hun.

Kostnadene er nemlig også en side av saken:

– En innbyggingssisterne koster ikke all verden. Men å bygge den inn, koster mye mer på grunn av det rigide regelverket og kravet om membraner og lekkasjesikring m.m. Mens i dusjsonen derimot, som virkelig er en våtsone, der legger man kanskje bare de tynneste og simpleste formene for smøremembraner. Dette henger ikke på greip. Jeg har ikke noe i mot at man sier at hele våtrommet er en våtsone, men av og til må det være lov å nyansere bildet.

– Det blir også ekstra dyrt når produsentene må lage spesielle produkter bare for oss. Vi må huske på at vi er bare drøye fem millioner mennesker i dette landet.

Uavhengig kontroll
Hun påpeker også at det for nye boliger skal være uavhengig kontroll på våtrom. Det betyr at man skal kontrollere at våtrommet er prosjektert. Men hvem har ansvaret for prosjekteringen?

– Og tilsvarende krav finnes overhodet ikke for store garderobeanlegg i skoler, i næringsbygg og svømmehaller. Er det fordi de tror at det ikke er så farlig her, eller er det fordi de tar for gitt at det er profesjonelle rådgivere og entreprenører som håndterer byggene og derfor regner med at alt foregår etter boka?

– Regelverket i dag hindrer innovasjon. Dessuten er jeg slett ikke sikker på hvor hensiktsmessig det er. Når den innebygde sisternen er på plass og rommet er ferdig, ser du bare det lille hullet under toalettet hvor det skal komme vann ut ved lekkasjer.

Her er det flere rør inne i sisternekassa pga. manglende prosjektering og koordinering. Hvordan få fall og et tett gulv her?

Men vil det gjøre det? Om du har en drypplekkasje inne i sisternen, skal det mye til at den blir så stor at det renner vann ut gjennom det hullet. Har man en membran inne kassa, kan det lande noen små dråper der som tørker av seg selv uten å gjøre skade.

– Nå skal det bygges en kasse som skal tåle vanntrykk på linje med et akvarium. Det er ikke bare å lage slike rigide krav, for de står ikke i forhold til risikoen for skader. Vi har krav om produktdokumentasjon, og setter tydelige krav til de produktene vi velger å benytte. Vi kan ikke samtidig fortsette med et regelverk som forutsetter at produktene er feilproduserte eller ikke egnet i bruk.

Krav fra byggherre
For det utførende leddet er det mest behagelig å slavisk følge regelboka. Derfor burde det oftere blitt stilt spørsmål fra byggherrens side om de valgte løsningene er de beste for akkurat dette bygget.

– Ofte har nok byggherren litt lite kompetanse på dette området. Men de profesjonelle som bygger mye, burde i større grad etterspørre gode løsninger. Om de vet at det forrige bygget førte til mye bråk i etterkant fordi de valgte løsninger som ikke fungerte optimalt, da burde de stille noen andre krav neste gang.

Hun viser til Undervisningsbygg i Oslo, hvor dårlig valgte løsninger har ført til store vannlekkasjer – og det koster millioner å måtte stenge en skole. De har derfor stilt egne krav og bedt entreprenørene å finne på noe bedre enn det de vanligvis gjør.

– Denne type grep savner jeg; at de som sitter med erfaring på eiersiden stiller strengere krav.

Mye å ta tak i

– Hva mener du er veien å gå?
– Når det gjelder våtrom, er det mye å ta tak i. For det første må vi bli enige hva et våtrom er og at våtrom ikke bare er noe som fins i boliger. I dag har vi også vanninstallasjoner flere steder enn på badet og dermed oppstår det også vannlekkasjer andre steder i boligen. Regelverket rundt innbygningssisterner er allerede noe forenklet i TEK17, men man må bestemme seg for hva som er viktig og henvise til at Våtromsnormen eller Byggforskserien kun viser eksempler. I dag tolkes det som står der som loven -uten at det er tanke om det er hensiktsmessig. Forskriftskravene må gi rom for om det kan løse det på en annen måte.

Tverrfaglig prosjektering er også et viktig stikkord, mener hun.

– En vanlig rørlegger har rørhåndboka og sine retningslinjer, men vi ser ofte at det mangler prosjektering der det burde vært prosjektert. At det er mye det burde vært tenkt på forhånd, før rørleggeren kommer og skal gjøre jobben.

Må tenke sammen
– På et eller annet tidspunkt bør man sette seg ned sammen og tenke. I våtrom er det enormt mange detaljer som skal være på plass. Tanken bak Våtromsnormen, er jo nettopp tverrfaglig samarbeid. Det skal så mange fag inn på det rommet. Hvordan skal man få til det uten at man har en overordnet koordinator?

– Derfor synes jeg at det er litt skummelt at våtrommene lever sitt eget liv i store prosjekter, som næringsbygg og skoler. Om noe går feil, nagler man gjerne rørleggeren. Men det er slett ikke sikkert det er rørleggerens feil. Kanskje bør prosjektering av våtrommene ansvarsbelegges, slik at noen tar den overordnede ansvaret og sørger for at reglene følges og gjør det som er hensiktsmessig for akkurat det prosjektet. Til det kreves en kompetanse.

Kjeldsen håper at den nye byggherreforskriften vil bidra til å bedre forholdene, nettopp fordi det krever kompetanse hos byggherren, samt at det settes krav til prosjekteringsgrad før det bygges.

– Jeg tenker at det bidrar til at det ikke blir så lett for byggherren å skylde på det utførende leddet. Man kan ikke lenger bare forlange. Det kan være en trygghet for prosjektet, resonnerer hun.