- Å få på plass et regelverk som skiller tydelig på hva forbrukeren kan gjøre selv og hva som krever fagfolk, er alfa og omega for å få ned antall lekkasjer. Det er der hovedproblemet ligger når det gjelder innbygningssisterner. Ikke hos oss eller hos produsentene, mener fagsjef Olav Råken, og markedssjef Jørgen Baardson i Bademiljø.

Kritisk til vannskadestatistikkene

Bademiljø krever mer dokumentasjon på årsakene:

0

– Hvorfor er det ingen som dykker ned i tallene, spør Bademiljøs fagsjef Olav Råken. – Det er de samme argumentene som kommer opp hver gang man ber om mer dokumentasjon på årsakene til vannskadene. Nå må man slutte å angripe rørbransjen.

– Det viktige når det gjelder lekkasjeproblematikken knyttet til innbygningssisterner, er å få fram detaljene i forhold til når skadene skjer og ikke minst hva som er bakgrunnen for at det skjer. Men det er svært liten vilje til å dykke ned i tallmaterialet. Det forundrer meg veldig, sier Olav Råken til VVSforum.

Bademiljøs fagsjef er svært kritisk til at det blir lagt fram mye overordnet statistikk over vannskader fra forsikringsselskapene og SINTEF, og at den overordnede pekefingeren hele tiden peker på at det er for dårlig kompetanse i bransjen og at produktene ikke holder tett.

Ikke angrip bransjen!
– Det er de samme argumentene som kommer opp hver gang. Nå må de slutte å angripe bransjen. Budskapet må i mye sterkere grad adresseres til forbrukerne som skrur selv. Vi er selvsagt enig i at det skal settes krav og at ting må være i orden. Men det er ikke hos oss utfordringen ligger.

Påstandene er ikke basert på synsing, men ut fra den erfaringen Råken sitter med.

– Vi har nettopp gjort undersøkelser som viser at Bademiljø-medlemmene har kjøpt godt over 50.000 sisterner de siste ti årene, og vi har spurt hvor mange skader de har hatt som kan relateres til innbygningssisterner. De aller fleste svarer null skader i løpet av disse ti årene!

– Og om det er noen vi skal høre på, må det være våre 850 rørleggere og 120 rørleggerbedrifter som jobber med dette hver dag og som sitter med fasiten!

– Man kan gjerne dra fram statistikk så mye man vil og bearbeide dem opp og fram. Men de tallene handler ikke om hverdagen i bransjen!

Hvem har skylden?
Hvem påfører disse skadene da, når ikke vi gjør det? spør han retorisk. Og svarer selv:

– Det finnes ikke en eneste regel for hvem som kan installere produktene på badet. Forbrukeren kan i realiteten gjøre som han vil i egen bolig og dra hvor som helst og kjøpe seg en innbygningssisterne, montere den inn i veggen og kople til vann.

En av årsakene til at forbrukeren velger å gjøre det selv, er nettopp at innfløkte regler fordyrer og gjør at forbrukeren skal spare penger.

– Utfordringen er at en kunde som ringer til rørlegger og sier at han vil ha montert en innbygningssisterne, vil få til svar at det krever det og det, med lekkasjestoppere, at den må være lett utskiftbar osv., og at installasjonen vil koste 20-25 000 kroner. Det resulterer ofte i at forbrukeren i mange tilfeller heller gjør det selv.

– Konsekvensen er at ikke en eneste regel blir fulgt, mens vi rørleggere har forskrifter som gjør det vanskelig for forbruker å kanskje få den løsningen man egentlig ønsker seg.

Det er altså ikke å lage flere forskrifter til bransjen som er problemet, hevder han, og underes over om det er for mange folk med for tette relasjoner som bestemmer.

– Du kan si at det er DiBK som lager forskriftene / forslagene og at det er departementet som bestemmer. Man kan sette så mye fine ord på det som du vil. Men til syvende og sist er det en håndfull mennesker som sitter og bestemmer, er min oppfatning.

– Vi kjenner realitetene
– Nylig var jeg hos Geberit og så på et rørsystem som sikrer mot legionella. Her er det sirkulasjon i hele systemet, med en sisterne som sørger for automatisk utspyling ved en viss temperatur. Det er et fantastisk system og alt er etter boka – bortsett fra at den ikke er «lett utskiftbar». En løsning som er mer enn god nok ellers i Europa, men ikke i Norge.

Hva skal til for å bedre situasjonen etter din mening?
– Det første er å erkjenne at det har sklidd ut i forhold til hva forbrukeren kan gjøre selv. Det er som sagt ingen regel som regulerer dette, folk kan gjøre stadig mer selv samtidig som vannskadene øker. Her er det en stor mismatch. Om det hadde vært fagfolk som hadde stått for alle installasjonene, hadde ikke denne problemstillingen i forhold til vannskader vært et så stort problem, og tema.

Råken mener forbrukeren selv gjerne kan montere et badekar og skru opp et baderomsmøbel selv. Det er ikke der problemet ligger, men når det kommer til tekniske installasjoner.

– Om det er innenfor en branncelle, kan man gjøre hva du vil. På det området mener jeg man burde komme med noen regler, og jeg synes forsikringsselskapene er for dårlig til å kartlegge hvem som har utført arbeidet når det skjer en vannskade.

– Jeg er sterkt forundret over at forsikringsselskapene ukritisk øser ut penger og betaler ut når det skjer en skade. Det bidrar til at problemet kommer ut av alle proporsjoner. De utbetaler uansett, med resultatet at de setter opp forsikringsprisen.

Skjulte agendaer?
Fagsjefen mener at den eneste farbare veien å gå, er å dykke ned i statistikken.

– Om noen sitter på den kunnskapen uten å legge det fram, er det skremmende – og et tegn på skjulte agendaer. Er det noen som verner om egne interesser og er tjent med at ikke alt kommer til overflaten? Jeg bare spør…

– Vi har tusenvis av bad i vår database i Bademiljø, og har ennå ikke fått tilbakemelding på lekkasje i innbygningssisterner. Derfor blir det søkt etter min mening,  at man fortsatt drar fram den etter hvert så kjente silo-historien på Vulkan i Oslo i 2007, en enkelthendelse på grunn av produksjonsfeil i produktet. Det sier litt om seriøsiteten. Nå må vi komme oss videre!

– Sjansen for en skade i en innbygningssisterne fra kjente erfarne produsenter er i realiteten så minimal at det er galskap at det skal få så mye oppmerksomhet i TEK-en og faglige fora. Det fordyrer og bidrar til at forbrukeren tar sakene i egne hender. Derfor gjentar jeg det igjen: Sett større krav til at installasjonen skal gjøres av fagmann. Det er første bud. Det andre er at vi må servert riktige tall på hva som egentlig er problemet. Det er merkelig at ikke forsikringsselskaper er mer opptatt av dette enn å føre statistikker kun basert på antall vannskader og utbetalte beløp.

Ti års tetthetsgaranti
Bademiljø leverer bad med ti års tetthetsgaranti, som setter noen betingelser og kriterier.
– I løpet av 2020 vil alle våre medlemsbedrifter være i stand til å levere bad med denne garantien, forteller Jørgen Baardsen, markedssjef i Bademiljø.

– Det kan vi gjøre fordi vi stoler på at de jobbene som gjøres er solid håndverk, samt at erfaringene siden tetthetsgarantien ble innført i 2007 forteller oss at det ikke oppstår skader. Den historien kan vi lene oss på, som også andre burde vært opptatt av. Men det er visst ikke alle som vil problemene til livs, påpeker Baardsen.

Råken understreker at de setter strenge krav til sine medlemmer for at de skal kunne bygge bad med tiårsgaranti gjennom spesifikke kontrakter. Samtidig er det med på å kvalitetssikre bedriftene.

– Når vi sier vi skal levere slike bad, tar vi samtidig ansvar på vegne av bransjen ved å løfte kvaliteten opp på et høyt nivå. Dermed øker også rørleggerens anseelse. En rolle vi er bevisst på som en ledende aktør, sier han.

– Å pusse opp et bad er en kjempeinvestering for forbrukeren. Vi må gjøre det så bra som mulig, det ser vi på som et bransjegrep.

Mer offensivt direktorat
Råken vil gjerne se mer offensive takter fra Direktoratet for byggkvalitet i forhold til vannskader.

– Kanskje vi ikke er gode nok eller tydelige nok i våre innspill, men jeg regner med at de lager regler og forskrifter som skal utvikle bransjen. Derfor kunne de med fordel sett mer på årsakene til vannskader og satt strengere krav til installasjonene, er hans klare anbefaling.