Svein Ole Grøsland, faglig leder våtrom i Erichsen & Horgen AS.

– Det er ikke bare VVS-rådgiveren og rørleggeren som har ansvaret for å ivareta vannskadesikkerhet i bygg

Støtter at slik TEK17 er utformet egner den seg best for eneboliger:

0

Det sier Svein Ole Grøsland, faglig leder våtrom i Erichsen & Horgen AS på vegne av Erichsen & Horgen AS. Han mener dagens forskrifter og regelverk rundt vannskadesikkerhet er svært vanskelig å etterleve for prosjekterende og utførende, og støtter fullt opp om en gjennomgang og revurdering av funksjonskravene til vannskadesikkerhet i TEK17 som også RørNorge har tatt til orde for.

Gunnlaugur Vignisson, leder for ITB ansvarlige i Hent, uttalte til VVSforum nylig, at alt for mange tar for lett på vannskadeforskriften, og særlig blant de prosjekterende. Dette er en av årsakene til unødvendige lekkasjer i bygg. Vignissen sier at hvis regelverket og forskriftene er umulig å etterleve på en hensiktsmessig måte, så må rådgiverne og rørleggerne komme på banen, og si fra, ikke bare fortsette i det samme sporet som man alltid har gjort. Da blir det ingen bedring.

VVSforum har den siste tiden hatt flere artikler rundt vannskadesikkerhet, hvor vi først omtalte Sintef rapporten “Vannskadesikker montering av vannrør i næringsbygg, ” som blant beskriver loddede og gjengende skjøter med heltrukne rør når det gjelder lekkasjesikkerhet. Dette har skapt debatt.

Derfor har VVSforum laget fem spørsmål til flere rådgiverfirmaer og prosjekterende, hvor vi ønsker deres synspunkter på de kritiske innvendingene om har kommet frem i disse artiklene. Svein Ole Grøsland, faglig leder våtrom i Erichsen & Horgen AS, har svart følgende på de fem spørsmålene på vegne av Erichsen & Horgen AS.

Spørsmål 1:
Sintef sidestiller i sin rapport
SintefVannskadesikker montering av vannrør i næringsbyggloddede og gjengede skjøter med heltrukne rør når det gjelder lekkasjesikkerhet. Presskoblinger derimot mener man ikke holder vann og at de derfor bør ha fuktfølere, på tross av at bransjen i dag sidestiller disse løsningene. 
Hvilke synspunkter har dere som rådgivere til Sintef konklusjoner rundt dette?

– Jeg kjenner ikke Sintefs grunnlag for å mene dette, men det kan synes som et resultat av en tolkning som i stor grad direkte kan føres tilbake til ordlyd og formuleringer i teknisk forskrift med tilhørende veiledning og preaksepterte ytelser. I utgangspunktet setter disse funksjonskrav, og synliggjør i liten grad krav til sammenføyningsmetoder eller løsninger. Enkelte steder fremkommer det allikevel enkeltstående eksempler på dette også, og det er kanskje det som er grunnlaget for denne tolkningen.

For eksempel står det i siste setning i under preaksepterte ytelser til §15-5 pkt. 3-d at:
En fagmessig plugget rørstuss regnes som lekkasjesikker.”

Utfra det kan det jo kanskje trekkes en slutning om at en slik skjøt er sidestilt med et heltrukket rør.

Samtidig er jeg kjent med at Bjørn Grimsrud, som er Fagsjef i Fagrådet for våtrom, i sitt arbeid mot DIBK har fått indikasjoner på at en gjenget og hampet rørstuss er å anse som en fagmessig plugging.

Videre står det i veiledningstekstesten til §15-1 pkt. 1-f at:
“I installasjoner for kjemiske medier vil lodde- eller sveiseforbindelser kunne sikre mot lekkasjer.”

Og er løsningen god nok for kjemiske medier er den vel også god nok for vann.

Ser man alt overstående i sammenheng er det kanskje mulig å forstå Sintefs synspunkt om at loddede og gjengede rør er mer lekkasjesikre enn rør med presskuplinger eller klemringsskjøter, men her er jeg allikevel uenig med dem.

Som utdannet rørlegger vil jeg jo hevde at alle sammenføyninger som er utført av en rørlegger med godkjente rørdeler og iht. den enkelte leverandørs montasjekrav er å anse som fagmessig. Selv kan jeg i alle fall ikke huske at det var noe tema at man skulle stryke på svenneprøven fordi man har brukt andre skjøtemetoder enn lodding og hamping. Og strengt tatt forventer jeg jo at alle løsninger som er godkjent brukt i en svenneprøve er å anse som fagmessig så lenge de er rett utført.

Går vi tilbake og pirker litt i det faktum at En fagmessig plugget rørstuss regnes som lekkasjesikker, så vil det vel også være rimelig å anta at en fagmessig utført sammenføyning vil være tilsvarende lekkasjesikker. Og da kan jeg ikke se at det kan ligge begrensninger på at den skal være loddet eller gjenget. Fagmessig mener jeg sikter til utførelse, ikke til produktvalg. Hva med alle rørserier og sammenføyninger som ikke er loddet eller gjenget da, er ikke de fagmessige? Er det slik at det er mulig for en produsent av rørrørsystemer å få teknisk godkjenning på et rørsystem som ikke anses å kunne sammenføyes fagmessig? Jeg mener nei, og jeg er nok kjent med de fleste argumentene om “blowouts” hvis man glemmer å klemme pressfittings og lignende. I så fall er det jo det at den ikke er klemt som gjør at den ikke er fagmessig, ikke at det er benyttet et rørsystem med pressfittings.

Hvis det oppstår problemer er det sjelden det er systemene, rørseriene eller produktene som er grunnen, men nesten alltid at utførelsen ikke er fagmessig. Det kan være mange grunner til det, og ansvaret for at det skjer kan også være delt. Allikevel burde man rette tiltakene mot at utførelsen skal bli fagmessig, med tilhørende kvalitetssikring av dette.

Spørsmål 2: 
Sintef beskriver ulike rørsystemer med anbefalt sikring mot lekkasje ved bruk av utskiftbare rør i himlinger. Ved siden av heltrukne rør nevner man kobberrør med loddede eller gjengede sammenføyninger som løsninger som ikke krever fuktfølere, dersom man skal følge Tek 17. 
Hva beskriver dere som VVS rådgivere i de prosjektene dere er involvert, og bruker dere denne rapporten i prosjekteringen av sanitæranlegg i bygg?.
– Her mener jeg fortsatt at en fagmessig utført rørskjøt er å anse som en lekkasjesikker løsning uavhengig av om den er loddet, skrudd eller klemt. Hva som beskrives i det enkelte prosjekt er litt avhengig av forutsetningene i det gjeldende prosjektet. Ofte har utførende entreprenør også innspill til ønsket materialvalg og sammenføyingsmetode, og da avstemmes det reelle valget ofte i dialog med dem.

– Vi kjenner til rapporten og skuler til den i våre valg, men siden vi mener en fagmessig utført sammenføyning representerer en lekkasjesikker løsning så blir den ikke som noen bibel å regne i vår prosjektering.

Spørsmål 3:  
Gunnlaugur Vignisson, leder for ITB ansvarlige i Hent, mener alt for mange tar for lett på vannskadeforskriften, og særlig blant de prosjekterende. Dette er en av årsakene til unødvendige lekkasjer i bygg. Han sier at hvis regelverket og forskriftene er umulig å etterleve på en hensiktsmessig måte, så må rådgiverne og rørleggerne komme på banen, og si fra, ikke bare fortsette i det samme sporet som man alltid har gjort. Da blir det ingen bedring. 
Hva har dere å si til det?

– Ja, hvis vi faktisk hadde hatt noe som het en vannskadeforskrift så kunne nok det gjort tilnærmingen mer oversiktlig   Antar at det her henvises til paragrafene som går på å redusere vannskader i teknisk forskrift, det vil si §13-15 som omhandler bygningsmessig utførelse og §15-5 som omhandler tappevannsinstallasjonen.

Til dels kan jeg nok være enig i at regelverket nå er umulig å etterleve, men samtidig mener jeg ansvaret for å gjøre det også ofte adresseres unøyaktig i prosjektene. Generelt har jeg et inntrykk av at de fleste mener at vannskadesikkerhet og lekkasjesikring er noe VVS-rådgiveren og rørleggeren har alt ansvar for å ivareta. Og det er i så fall en sannhet med store modifikasjoner. Fuktfølere og ventiler og utrustning for en evt. automatisk avstenging ved evt. lekkasje er det nok vår oppgave å planlegge og utføre på en god måte. Men vannskadesikkerhet handler minst like mye om bygningsmessig utførelse og passive tiltak. Her må arkitekter og utførende byggentreprenører også engasjere seg og bidra til å finne gode tverrfaglige løsninger som faktisk støtter opp om kravene i TEK.

Ser man i TEK på § 15-5 er det vel særlig to steder som direkte omhandler lekkasje fra vanninstallasjoner.

  • 15-5 pkt 3-d sier at installasjoner skal – “ha tilstrekkelig tetthet mot lekkasje.” I tillegg til den tidligere nevnte presiseringen om at “En fagmessig plugget rørstuss regnes som lekkasjesikker”, omhandler teksten for veiledningen og de preaksepterte ytelsene i hovedsak tetthetsprøving.
  • 15-5 pkt 4 sier at “Lekkasje skal kunne oppdages enkelt og ikke føre til skade på installasjoner og bygningsdeler.” Og skal det reelt oppfylles er det nok en rekke arkitektoniske detaljer som må vies større oppmerksomhet enn det som normalt gjøres. Etter vår mening er ikke lekkasjestoppere eller sluk i alle rom med vanninstallasjoner verken noen fornuftig, påkrevet eller god løsning for å oppfylle et slikt krav,

Spørsmål 4: 
Gunnlaugur Vignisson sier også at slik TEK er utformet, egner den seg best for eneboliger. Det er ikke enkelt å gjennomføre større bygg og følge Tek. Dette er en oppfatning svært mange i rør- og byggebransjen deler. 

Hvorfor er ikke rådgiverbransjen mer proaktive i forhold til å kunne se på nye og mer hensiktsmessige løsninger i og rundt vannskadesikkerhet og rørsystemer i bygg, sett i lys av problemene man i dag sliter med?

– Det er jeg enig i. Dette underbygges blant annet av at vannskadesikring i forskriften med veiledning og byggdetaljblader i stor grad er rettet mot tappevannsinstallasjonen, noe som jo er dominerende i boliger. I øvrige bygg vil det imidlertid også være like aktuelt å se på øvrige vannbaserte installasjoner som sprinkleranlegg, varmeanlegg og kjøleanlegg. Det ensidige fokuset på tappevannsinstallasjonen gjør at man ikke tenker helhetlig rundt vannskaderisiko. Ser man på større kompliserte bygg med mange og store systemer går diskusjonen ofte raskt i stå hvis man blindt skal anse alt annet enn loddede eller gjengede rørskjøter som ufagmessig i en slik grad at bruk av de utløser krav om sluk eller automatiske lekkasjestoppere.

Det er nok et stykke vei å gå her ja. Noe av utfordringen er nok i for stor grad at det pekes ensidig mot VVS-rådgiveren og rørleggeren når det er snakk om lekkasjesikring og vannskader. Selv mener jeg jo vi er ganske proaktive, men at det finnes et par gordiske knuter som innebefatter en tverrfaglig samhandling som ikke er tilstrekkelig ivaretatt i de fleste prosjekter i dag.

Som nevnt står det i TEK § 15-5 pkt 4 at “Lekkasje skal kunne oppdages enkelt og ikke føre til skade på installasjoner og bygningsdeler.” Det stiller jo ganske strenge krav til hvordan den arkitektoniske utførelsen av sjakter og føringsveier skal gjøres. Da må jo innvendig kledning i sjakter være av en kvalitet som tåler en evt. lekkasje. Det samme, må gulvoppbyggingen inne i sjakta og overflatebehandlingen av denne. Dersom lekkasjen skal synliggjøres foruten automatiske lekkasjestopere må jo også oppbyggingen ivareta at vannet ledes til dreneringshullet og videre til sluk. Dette er løsninger VVS-rådgiveren og rørleggeren ikke har mulighet til å ivareta alene. Her finnes det finnes en rekke gode datablader på bygningsmessig utførelse og detaljer både i byggforskserien og i våtromsnormen som fremviser tverrfaglige løsninger.

Spørsmål 5: 
Rørentreprenørene Norge uttaler i en artikkel på VVSforum:
Når det gjelder kravene i TEK17 tror Rørentreprenørene at tiden er moden for å vurdere om alle funksjonskrav til vannskadesikkerhet er hensiktsmessige og nødvendige.
For å opprettholde nødvendig og forsvarlig vannkvalitet og god vannhygiene må man naturligvis benytte anerkjente rørsystemer og prosjektere disse riktig. I anlegg hvor sanitærutstyr står ubrukt i lengre perioder kreves det at man har rutiner for gjennomspyling og rensing for å unngå legionella, noe som er en utfordring med dagens løsninger.  

Hva er deres synspunkter rundt utsagnene, og har Rørentreprenørene et godt poeng med tanke på funksjonskravene, samt om dagens løsninger er gode nok med tanke på vannhygiene også?

– Vi støtter fullt opp om en gjennomgang og revurdering av funksjonskravene til vannskadesikkerhet i TEK17. Det er et arbeid vi som rådgivere ønsker å bli engasjert i. Slik det er formulert i forskriften nå kan man få inntrykk av at en evt. vannlekkasje aldri skal føre til skade på noen bygningsdel. Og det vil jeg anta de fleste forsikringsselskaper vil være enig med meg i at vi fortsatt er et godt stykke unna.

Legionellasikring er et omfattende tema. Ofte er det ikke selvsagt at de som planlegger bygget vet hvilke tappesteder som vil bli lite brukt. Samtidig er en rutine med gjennomspyling noe som krever et bevisst forhold fra den som drifter bygget, og en aktiv holdning til evt. endringer i bruksmønster. Når det er sagt finnes det andre løsninger for legionellasikring enn gjennomspyling også. Og det er ikke gitt at en løsning er den beste i enhver situasjon. Generelt ligger nok en del av utfordringen i at rådgiver skal planlegge et bygg ingen egentlig helt vet hvordan de har tenkt å bruke.