Fagskolen Innlandet Gjøvik, på studietur til Danmark. Foran til høyre, Ola E. Skrautvol, sivilingeniør VVS og lektor ved Fagskolen på Gjøvik.

– Fagskoleutdanningen undervurderes, og mesterbrev overvurderes i forhold til teoretisk kompetanse

Disharmoni i kravene for å oppnå tiltaksklasser:

0

– Det er dårlig samsvar mellom krav til kompetanse i forhold til hvilket tiltaksklasser man tildeles innen VVS-faget. Et spørsmål flere stiller seg er om DiBK er oppdatert på utdanningenes faglige nivå? Har myndighetene mistet kontakten med hva som skal til for å gjøre en jobb?

– At enkelte fagmiljøer er ute etter å skaffe seg privilegier av hensyn til både eksklusivitet og mindre konkurranse er et kjent fenomen. Ting kan tyde på at dette også foregår innen VVS-faget, sier Ola E. Skrautvol, som selv er sivilingeniør VVS og lektor ved Fagskolen Innlandet på Gjøvik.

Ingeniører med bachelorutdanning oppnår godkjenning til å prosjektere i tiltaksklasse 2. Det har ikke den som har gjennomført KEM/VVS- utdanning til fagskoleingeniør, mulighet til å oppnå. En slik forskjellsbehandling kan ikke forsvares hverken ut fra utdanningens kompetansenivå eller med bakgrunn hvem som er kvalifisert til å utføre oppgavene i det reelle arbeidsliv.

Varmeanlegg
For mange er det er også et tankekors at en rørlegger med mesterbrev kan oppnå tiltaksklasse 2  for utførelse og idriftssetting av energiinstallasjoner, mens en fagskoleingeniør VVS ikke oppnår samme rett.
– Det er nettopp den flerfaglige teoretiske kompetansen og den praktiske erfaringen med sammensatte energisystemer som gjør fagskoleingeniøren så godt kvalifisert. De gjør dessuten denne jobben gjennom prosjekteringsarbeidet og ved selve utførelsen. Ofte foretrekker derfor også store rennommerte VVS-firmaer nettopp fagskoleingeniører VVS til å utføre slike oppgaver. Nå gjør de i praksis dette arbeidet «under ansvaret» til andre ansattes i bedriften. Derfor mener jeg fagskoleutdanningen undervurderes, og mesterbrev overvurderes ved at den teoretiske kompetansen ikke er formalisert. Her er det behov for en gjennomgang, sier Ola E. Skrautvol.

Energimerking
Et annet fenomen som forundrer Skrautvol er det faktum at en KEM-fagskoleingeniør ikke får lov til å energimerke næringsbygg, men likevel gjennom forskrift har lov til å energievaluere bygg i samme kategori. I praksis er dette et arbeid som krever større kunnskap og praktisk erfaring.
– Hverken praktisk eller teoretisk kunnskap hver for seg er etter min mening tilstrekkelig når man skal ut og vurdere reelle bygg. Det kreves normalt mer kompetanse til å energievaluere et bygg enn å energimerke det. Fagskolene fikk aksept for kravet om at fagskoleingeniører KEM/VVS skal ha lov til å energievaluere bygg, men vi møtte motstand. Nettopp praktisk erfaring i kombinasjon med teoretisk kunnskap er nødvendig for å gjøre en skikkelig jobb innen VVS-prosjektering, innregulering og energimerking. Her er har fagskoleingeniøren med fagbrev, ofte også med mesterbrev, en svært målrettet bakgrunn og undervurderes derfor etter min mening i regelverket som Direktoratet for byggkvalitet, DiBK har etablert, sier Skrautvol.

Lange korridorer
Skrautvol ser det som et problem at byråkratiet ikke har nok informasjon om hva skolene driver med og hvilket nivå de underviser på.
– Vi som jobber i skolevesenet har ikke anledning til å drive aktivt arbeid for å fremme vår sak. Jeg har en følelse av at premissene for tiltaksklasser blir satt av særlig folk med teoretisk bakgrunn, og ikke har sett på våre læreplaner, ei heller vet hva som foregår i arbeidslivet. Det er behov for en gjennomgang av de faglige kriteriene. En teoretisk grad er viktig, men faglig forståelse av virkelige systemer er det eneste som sikrer resultater. Nettopp å dyrke systemforståelse er KEM-skolenes mål, derfor er KEM-ingeniører gull verdt, sier Skrautvol.

Skrautvol kan meddele at den nå er satt i gang en prosess fra bransjeaktører for å endre på dette, mens utdanningssektoren med blant annet fagskolene ser ut til å være fraværende i dette.

– Det er gjennom samarbeid på alle plan, gjennom faglig åpenhet i forhold til både teoretisk og praktisk kompetanse at vi kan få rettet opp godkjenningsordninger som har kommet «skjevt ut fra hoppkanten». Det er fakta som gjelder og ikke resultatet av ordninger som har satt seg fast i lange byråkratiske korridorer.

– Kanskje bør den endelige rettigheten til godkjenning for ansvarsrett burde gå gjennom en «eksamensordning»  på linje med førerkort for motorvogn. Det ville sikre at den tekniske kunnskapen er på plass og ved det unngå at mange skryter på seg kvalifikasjoner gjennom referanser som er mer eller mindre «felleseie» for et antall ingeniører som også i liten grad har hatt bidratt med teknisk planlegging eller utførelse av prosjektene.
Jeg vil hevde at fagskoleingeniøren med fag og mesterbrev ville komme godt ut av en slik eksamen i ansvarsrett sier Skrautvol.