Sikkerhetsventilen i den nye berederen har gjort jobben sin. Den irriterende lekkasjen har oppstått

Hvem har skylden når den nye varmtvannsberederen lekker?

19.02.08: Rørleggere og beredereprodusenter mottar daglig klager fra kunder som finner vanndammer på gulvet rundt sine nye beredere. Hva håndteringen av slike reklamasjoner koster, vet ingen. Men dialogen med sinte kunder og serviceutrykninger både sliter og koster penger for rørleggere og berederprodusenter. Hvem burde egentlig ta denne regningen?

0

Det er helt klart at skylden ikke ligger hos berederprodusentene. OSO, Høiax og CTC har alle rent mel i berederne, men får skylda og kjeften likevel.
Rørleggerne kan ofte forebygge sannsynlige lekkasjer ved å montere ekstrautstyr. Men hvem skal i så fall betale for dette? Det kommunale vannverket er nok oftest riktige adressat for regningen. Men sendes den dit? Og ville den evt. blitt betalt?

Vann utvider seg ved oppvarming og trenger et sted å gjøre av seg.
Vannverket har plikt til å levere vann i riktige mengder, døgnet rundt. Ikke minst i de store byene kreves et relativt høyt vanntrykk for kunne levere nok til alle. Når natten kommer og folk slutter å tappe vann, stiger naturlig nok trykket i tilførselsrørene. En varmtvannsbereder som da prøver å sende overskuddsvannet sitt tilbake inn i tilførselsledningen, vil møte så stort mottrykk at dette ikke lykkes. Da har de 2,8 literne med ekstra vann, som en 100 liters beholder tilføres gjennom den fysiske lov som sier at ”alt utvider seg ved oppvarming”, kun én vei ut av berederen: Sikkerhetsventilen.
Når den virker som den skal, finner kunden en vanndam på gulvet. Er det et avløpsluk i nærheten er jo dette kun et irritasjonsmoment og ikke et problem. Men er berederen montert i et tørt rom uten sluk, for eksempel på et parkettgulv, ja da er kunden lite fornøyd med sin berederprodusent…

Løsninger finnes. Men har sin pris.
Å få vannverket til å justere trykket, og holde det konstant døgnet rundt på et akseptabelt nivå iht til løpende forbruk, er nok i praksis ikke mulig. At et dag-trykk på 9 bar i tilførselsrørene stiger til minst 10 bar nattestid er nok uunngåelig. I hvert fall i deler av nettet, særlig i byer med blokkbebyggelse. Derfor lekker nye beredere utstyrt med sikkerhetsventil. Men det høye vanntrykket forårsaker også slitasje på så vel vannrørene i bygningene, som på komponenter i vask- og oppvaskmaskiner. Svaret på disse problemene synes å være at rørleggeren monterer en trykk-reduksjonsventil.

Men når trykket ved hjelp av denne gjerne halveres, tar det dessverre dobbelt så lang tid å fylle et badekar. I tillegg fungerer en trykkreduksjonsventil som tilbakeslagsventil, og trykket vil da uansett stige på nattestid, i mange tilfeller så høyt at sikkerhetsventilen uansett vil renne. Så da er det muligens bedre å finne seg i en vanndam rundt berederen? Som jo dessuten kan unngås dersom rørleggeren monterer et såkalt ekspansjonskar. Rett og slett en liten ekstra beholder for oppsamling av overskuddsvannet fra berederen. Men burde muligens vannverket få regningen for dette utstyret? Eller burde berederprodusentene levere det som nødvendig ekstrautstyr?

Forbud mot energitap?
Det er stor sannsynlighet for at uønsket lekkasje av varmt vann forårsaket av plassmangel i berederen når vannet utvider seg ved oppvarming, i fremtiden ikke vil kunne finne sin naturlige vei ut i kaldtvannsledningene. Fordi det blir forskriftsmessig krevet at det skal installeres tilbakeslagsventiler i alle tilførselsledninger inn i bygninger. Fra et energisparesynspunkt høres dette fint ut, og i f.eks. England er dette lovbestemt. Men hvor skal da det ekspanderte vannet i berederen gjøre av seg? Jo, enten via sikkerhetsventilen som i dag, og ned i et sluk, eller eventuelt inn i et ekspansjonskar. En trykkreduksjonsventil i systemet fungerer faktisk også som en tilbakeslagsventil, men så var det dette med å ha tålmodighet mens badekaret fylles sakte. Eller komfortønsket om ta det stikk motsatte av en sparedusj, mange foretrekker en plaskedusj.
 

Rørleggeren har nok ballen. Og svaret.
Det enkleste er ofte det beste heter det jo. Å få vannverkene til å endre rutiner og retningslinjer er nok ikke så enkelt, vannet må jo frem til alle husstander. Rørleggeren kjenner de lokale forhold mht til trykk i ledningsnettet. Han har mulighet for å forebygge problemer og unngå klager ved å tilby trykkreduksjonsventiler og ekspansjonskar. Når behovet for disse forklares kunden, vil det nok i de fleste tilfelle være relativt uproblematisk å få solgt inn dette ekstrautstyret. Og da slipper berederprodusenten å få ufortjent kjeft fordi utstyret deres faktisk fungerer riktig. Med andre ord.